Det var engang en mann som hadde så mange barn. Han var fisker og bodde i en liten stue nedved stranda. Kona hadde sloknet og han var alene med å matberge alle de sultne barna. Når han kom fra fiske, la han en fisk til seg selv og en til hvert barn og de som var igjen tok Vesle Anna, den eldste datteren, til kongsgården og solgte, så kjøpte hun havrekaker for pengene: en kake til han far, en til seg selv og en hver av søsknene. Hun satte merke på kakene, så alle skulle få det de skulle.
Det var en elv hun måtte over og over den elva gikk den en bro. Og hver gang hun gikk over brua, mistet hun sin egen kake. Hun sprang frem og tilbake langs elvebredden og gråt og ropte på sin kake, men kaka var og ble borte.
Den lange veien gjorde henne sulten, men enda verre var det når hun kom hjem, for da var slik at fisken hennes alltid var borte. Søsknene ga en bit fra sin og en bit fra hvert deres kakestykke, på den måten gikk alle sultne.
Faren tok til å spekulere på om hun Vesle Anna var egentlig hans rette barn, siden Vårherre ikke ville la henne få mat. Og etter en stund var det så ille at han bestemte seg for å leie jenta ut i skogen og la henne være der. Han syntes det var bedre at et udyr rev henne i stykker, enn at både hun og søsknene skulle gå hjemme og sulte.
En dag tok han med seg Lille Anna og gikk langt inn i den store svarte skogen og der satt de seg til å gråte begge to, for Vesle Anna visste nok hva som var i vente og faren syntes det var ille. Mens de satt der og gråt kom det en gammel mann gående. ”Hvorfor sitter dere her og gråter?”, ville han vite. Faren fortalte hvor ille det gikk for Vesle Anna. Vårherre måtte ha glemt henne og da var det nok best at hun døde, sa han.
”Ja, men kan du ikke la meg få datteren di da?” sa mannen, ”Jeg skal være god med henne, hun skal verken sulte eller fryse hos meg.” Jo, faren takket og reiste glad og fornøyd hjem. Vesle Anna fulgte mannen og på veien spurte han om hun ville arbeide på kongsgården. Det ville hun gjerne og de dro til kongsgården og ba om tjeneste til henne. ”Her må du bære vann, se til grytene, sope gulvet”, sa han ”skulle det bli ille for deg, så kommer du til haugen her og jeg skal hjelpe deg som jeg best kan.” Da mannen hadde sagt det, forsvant han og Vesle Anna begynte sitt arbeid i kongsgården.
Alle likte henne og var gode mot henne, bortsett fra prinsen som kalte Asketøsa og ertet henne både jamt og samt. En gang da hun vasket tøflene hans, tok han tøffelen og dro til henne over øret. Hun gikk da gråtende ut på haugen og best som det var kom den gamle mannen til henne. ”Hva er i veien?”, spurte han. Jo, det var slik at prinsen var så ille mot henne og aldri gjorde hun han til lags. ”Gråt ikke du, gode tøs”, sa mannen. Så fortalte gamlingen at det skulle komme tre herredager hvor jentene skulle kom til prinsen for han skulle velge seg et dronningemne. ”Du skal stå ved grytene, men når det lir på skal du komme hit og få en bunad og en bukk, bunaden skal du ha på og bukken skal du ri. Men du må reise etter og reise før han, slik må du gjøre hver gang.”
På herredagen var kongsgården fylt opp med folk, alle skulle være med på det store stemnet. Bare Vesle Anne satt på kjøkkenet med de store grytene. Så fortet hun seg bort til haugen og der fant hun både bunad og bukk. Dermed bar det til kirken og da hun kom fram, var presten akkurat kommet opp på stolen. Folk tok til å glo og måpe så de glemte rent å lytte til presten og prinsen var så forgapt i denne vene kvinnen at han kunne få øynene av henne.
Rett før preken av over, reiste jenta seg, satte seg på bukken og red ut. Prinsen skyndet seg etter, hoppet opp på hesten og satte etter, men alt han red, så red hun raskere og snart var hun borte. Da prinsen kom til kongsgården satt hun Vesle Anne og rotet i glørne under grytene, men prinsen merket seg ikke henne.
”Så du noen du ønsker som kjæreste?”, ville dronningen, mor hans, vite. ”Ja, jeg fikk øye på en”; sa han, ”men hun ble borte for meg. I morgen skal jeg ta en enda bedre hest og da skal hun ikke ri fra meg.”
Dagen etter fikk Vesle Anna til haugen igjen, satte på seg en sølvbunad og satte seg på en sølvbukk og red til kirken, du skal tro folk glodde, for hun glitret og skinte. Prinsen var så ør at han nesten ikke kunne sitte på stolen. Da preken var over, sprang hun ut og satte seg på bukken og red avgårde. Prinsen var ikke sen han heller, kastet seg på hesten og satte etter. Men det gikk ikke likere nå enn sist: jenta fløy fra han. Da han kom til kongsgården, satt hun Vesle Anna og kardet glørne under grytene og prinsen kastet ikke engang blikket mot henne.
”Så du noen du likte i dag?”, ville dronningen vite. ”Ja, det var den samme som i går, men hun for i fra meg i dag også. I morgen skal jeg ta den sprekeste hesten min og da skal hun ikke klare å gjemme seg bort på denne måten.”
Dagen etter fikk Vesle Anna til haugen igjen, satte på seg en gullbunad og satte seg på en gullbukk og red til kirken. Slik oppstandelse det ble i kirken, folk glodde, for hun glitret og skinte og sprakte som en gyllen ild. Og jenta var så vakker. Prinsen maktet ikke å ta øynene bort fra henne. Da preken var over, sprang hun ut og satte seg på bukken og red avgårde. Prinsen var ikke lagt etter, kastet seg på hesten og satte etter. Vesle Anna fikk ikke tid til å ta av seg klærne, så hun hev de gamle klærne utenpå og da prinsen kom, hadde hun så vidt fått seg ved grytene.
”Fikk du øye på noen i dag som kunne duge som kjæreste?”, ville dronningen vite. ”ja, hun satt der, den samme som jeg har sett hver dag og i dag nådde jeg henne nesten. Hun kan ikke bo langt fra kongsgården. Nå skal jeg be alle til dans og kanskje hun kommer hun og.”
Han så gjorde og det kom mange vakre jenter, men henne som prinsen ventet på, hun kom ikke. Dronningen gikk til Vesle Anna og sa hun måtte være med på leken. ”Alle i kongsgården er med”, sa hun. ”Jeg har nok lyst”, sa Vesle Anna, ”men jeg har så gamle klær at jeg tør ikke. ”Bare gå med meg”, sa dronningen, ”så går det nok bra.” Hun Vesle Anna så gjorde og da våget ingen å snakke om henne, enda de syntes det var skam at dronningen skulle gjøre slik stas på en kjøkkentøs. Men ingen torde å si noe.
Da dansen hadde vært en stund, sa dronningen til en av storkarene: ”Nå må du danse med Vesle Anna.” Han hadde ikke stort lyst til det, men siden dronningen ba han om det, gikk han fram og bø henne opp. Men du og du som den jenta kunne danse. Ingen i hele laget danset så lett og nett og mykt som henne. Da herrene så dette ville alle danse med Vesle Anna og sist på kom prinsen selv og bø henne fram til dans og nå da hans så rett på henne merket han seg at hun var søt og ven som han mest aldri hadde sett før.
Og mens hun svevde rundt på gulvet, la folk merke til gyllen ring nedenfor stakken og jo mer hun danset jo bredere ble ringen. Tilslutt forsto de at de var en bunad som hun bar under hverdagsklærne sine. Så måtte hun ta dem av seg og der sto hun i gullbunaden. Folk gjorde store øyne og prinsen svimte nesten av. Og senere spurte prinsen om hun ville være hans og det ville hun.
Om morgen gikk Vesle Anna til haugen og ville snakke med velgjøreren sin. ”Ja, det er noe annet enn å springe etter havrekaker”, sa han. ”Men når prinsen spør hvor du kommer fra skal du si: Her står slottet på jern og messing, men hjemme står slottet på sølv og gullstolper.” Vesle Anna gjorde som mannen sa og prinsen ville gjerne se dette. Da ble hun sorgfull og gikk gråtende ut på haugen og ropte på mannen. Han lot seg ikke bie lenge, han kom og sa: ”Du skal ikke gråte over hvor du kommer fra. Bare dra hjem med prinsen. Det er min brudegave.” Hun takket han for alt godt og så gikk til kongsgården.
Foran vognen spente de de gildeste hester og kjørte langt ut og der fant de slottet. Inne var det fylt med alle slags gyllne gjenstander, mat, drikke og vakre klær. Så ble det fest og har de ikke sluttet så drikker de vel ennå.