Så snart dette var over og prinsen var blitt konge, gikk han ned i skattekammeret for å se over farens skatter og for å ruste seg opp til reisen han ville foreta. Det var nok av sølv og gull og alskens kostbarheter og på en hylle på veggen sto esken med den vidunderlige pengepung, trompeten og beltet. Han grep den begjærlig og stakk den til seg og tenkte slettes ikke på farens råd om å la den bli stående i ro. Han fylte en sekk med sølv og gull og alskens kostbarheter og steg deretter opp i slottsgården igjen og lukket steinen etter seg.
Nå ga den unge kongen seg på vandring ut i den vide verden. Da han hadde reist i mange, mange dager kom han til en fremmed kongsgård, hvor han gikk inn; han fortalte at han var en fornem mann fra et langt bortliggende land og ble derfor meget gjestfritt mottatt; men at han var så fornem som kongen selv, det fortalte han ikke.
Kongen i dette land hadde en deilig datter og den unge fremmede ble snart såre glad i henne og spurte om hun ville følge med han til et fremmed land og bli hans kone. Ja, det ville hun nok, svarte hun og viste seg meget kjærlig mot han, men i sitt hjerte var hun ham ikke tro og ville kun binde han til seg så lenge til det kom en annen frier som var rikere og mer fornem enn han. Nå hadde det seg slik at kongen, prinsessens far, var i knipe for en meget stor sum penger og visste ikke sin arme råd om hvordan han skulle skaffe dem, og så ba han sin datter i all stillhet undersøke om den fremmede frieren hennes kanskje kunne hjelpe han i hans nød. Da denne fikk vite at den gamle hederlige kongen manglet penger, sa han at ville hun være han tro i død og liv og holde sitt kjærlighetsløfte til han, skulle han gjerne skaffe penger om det så var å fylle et helt skattekammer. Ja, det lovte hun da høyt og dyrt, men så måtte hun da få vite hvor han kunne få alle disse penger i fra, for han hadde ikke med seg så store summer. Nei, det ville han ikke si, det var hans hemmelighet og hun måtte ikke friste han. Da sa prinsessen at han ikke elsket henne, han var en hårdhjertet og slem mann og hun kastet seg ned og gråt og bar seg på alle måter. Så måtte den unge kongen fortelle henne at han hadde en pung hvor det alltid var penger hvor mye man enn tok av den og at det var slik han kunne skaffe hjelp til hennes far. Da ville prinsessen se pungen, hun gråt og bar seg til han tok fram og viste den til henne. Men straks hun holdt i pungen kalte hun på livvaktene og drev den unge kongen ut av landet.
Da han nå satt ene og forlatt langt ute i den vide verden og med bedrøvelse og mismot tenkte på sin harde skjebne, angret han på at han ikke hadde lyttet til farens råd. Da kom han på at han fortsatt hadde esken og med skjelvende hast tok han fram beltet og spente det rundt seg og ønsket seg tilbake til prinsessen. I det samme øyeblikk han hadde utalt sitt ønske, sto han foran henne i kongens slott.
Prinsessen var fin og blid og lot som hun var glad for å se han. Hun unnskyldte seg og sa det ikke var hennes feil at han hadde fått en slik hard medfart; det var det en ondskapsfull beiler som hadde sørget for. Den unge kongen kunne ikke la være å se på hennes ansikt og trodde på hennes ord og lot seg forsone med henne.
På den tid brøt det ut en krig i landet og en meget fiendtlig hær trengte over grensene og truet selve hovedstaden og brakte kongen og alt hans folk i den ytterste nød. Det ble stor sorg og jammer i kongsgården og ennå større ble den da det kom sendebud fra den fryktelige hærfører om kongen måtte gi han sin datter ellers ville han storme kongsgården og nedsable dem alle sammen. Da gikk den unge kongen til prinsessen og trøstet henne og sa at det ikke var farlig. Prinsessen ba han om å skaffe hjelp og sverget troskap til døden. Da grep han sin trompet og blåste i den og straks myldret det fram en uhorvelig mengde med krigsfolk, og han førte dem ut i krigen og jaget fiendes hær over grensene. Han fanget hærføreren, skar av hans hode og førte det i triumf tilbake til slottet.
Nå ble det stor glede i kongsgården og prinsessen visste ikke alt det gode hun ville gjøre for redningsmannen. Tilslutt ble han så svak for henne at han ikke kunne si eller gjøre henne i mot. Da spurte hun ham hvordan han så raskt hadde kunnet skaffe en hær og hun så så blidt på han at han kunne ikke annet enn å fortelle om trompeten. Nei, den måtte hun få se og da hun fikk se den, måtte hun få låne den. Han prøvde å si nei, men hun lukket hans munn med et kyss og så fikk hun trompeten. Så ville hun også endelig vite hvordan det hadde seg at han var kommet så raskt tilbake da han ble jaget vekk. Han ville ikke si det, men hun trengte på han og tilslutt måtte han fortelle det. Han fortalte om beltet. Det beltet måtte hun se og ba og tigget til han tok det frem og spente det om livet hennes. Men ikke før hun holdt trommen i hånden og hadde beltet om livet, før hun kalte på kongens livvakt og lot den unge mannen gripe og føres ut på en øde øy i verdenshavet. Her ble han satt igjen og forlatt av alle.
Da han hadde sittet en stund på strandens stener og tenkt på sin harde skjebne, ble han sulten og tørst og reiste seg for å gå inn i skogen og se om det vokste ville frukter eller bær der for å stilne sin hunger. Han hadde ikke gått langt før han til sin glede fikk se et fikentre fylt opp med frukter. Han ristet ned en hel del og åt dem med stor begjærlighet. Da han var mett gikk han lengre inn i skogen for å finne vann slik at han kunne slukke sin tørst. Han kom til en liten bekk og la seg ned for å drikke, men da han så sitt ansikt i vannspeilet, ble han forundret over sin nese som var blitt lang som en pølse og den fortsatte å vokse. Da forsto han at fikene han hadde spist var forheksede og ble forferdet.
Da han drakk seg utørst i bekken, merket han at nesten begynte å bli kortere igjen. Da han hadde drukket nok en gang var den ikke større enn vanlig. Han forsto nå at det også var trolldom i vannet og flyktet over til den andre kanten av øya for ikke å bli fristet til spise de forheksede fikene en gang til. Her satt han seg ned og stirret utover det åpne hav.
Han satt så lenge at han tilslutt så et skip nærme seg og styre forbi øyen. Han sprang opp og hengte sin skjorte på en lang stang og løp langs stranden og ustanselig viftet med sitt flagg. Tilslutt ble de var han på skipet, satte en båt ut og rodde mot land etter han. Først plukket han en kurv med fikener og fylte en krukke med vann av bekken og tok det med seg i båten.
Så seilte de lenge og vel og tilslutt kom de da i land og kastet anker foran byen hvor kongen og hans datter bodde. Den unge kongen gikk i land og gikk mot slottet. Alle forundret seg over de deilige fikener og ville kjøpe dem av han, men han forlangte en så høy pris at ingen kunne betale for dem og sa han fikk beholde sine egne fikener selv.
Da han kom til kongsgården stilte han seg kurven under prinsessens vindu og straks hun så den deilige frukten, ropte hun ned og spurte om han ville selge det han hadde i kurven. Ja, det ville han og handelen ble gjort. En tjener kom ned og bar kurven opp til prinsessen. Hun spiste frukten begjærlig, men ikke før hun hadde spiste en munnfull, før hennes nese begynte å vokse. Og før hun visste ordet av det, hang den som en lang pølse og var så stygg og fæl at det var en skrekk. Nå ble det uro i kongsgården. Prinsessen stengte seg inne og ville ikke la noe menneske se seg. Alle forlystelser ble innstilt og hele hoffet kledd i den dypeste sorg. Kongens livlege ble hentet, men kunne ikke gjøre noe. Alle leger i hele landet ble tilkalt og deretter trollkyndige, heksemestere og stjernetydere, men ingen visste råd eller hjelp.
Kongen lot utrope at den som kunne få henne frisk ville få henne til ekte og det halve kongeriket. Da ble det en strøm av folk til kongsgården, som ville prøve sin lykke, men alt de prøvde og alt dela sine hoder i bløt så det hjalp det ikke det grann. Prinsessens nese ble hver dag litt lengre og den ble slett ikke kortere.
En dag kom det en lurvete og skitten kar inn til prinsessen og bar en krukke på armen. Prinsessen løftet øynene og kjente han igjen. Hun ble inderlig bedrøvet fordi hun hadde behandlet han så ille og ba han gråtende om unnskyldning. Den fremmede sa at han var kommet for å hjelpe henne i hennes nød, så ga henne å drikke fra krukken. Straks begynte hennes nese å svinne inn og da hun hadde drukket nok en gang var hun som før. Nå ble det stor glede i kongsgården og prinsessen løp straks avsted etter pengepungen, trompeten og beltet og ga han det tilbake. Han la alt sammen i en eske, tok krukken på armen og ville gå. Prinsessen etter han og spurte om han syntes hun var så stygg at han ikke ville ha henne, siden han ikke tok den belønning han hadde fortjent. Åh, hun ville vel bare bedra han igjen og kanskje til og med drepe han om han nå ikke dro straks.
Da tok hun av seg alle klærne, alle sine penger og kjeder og alle herligheter og tok på seg en enkel kjole som en tjenestepike. Hun ville følge han ut i den vide verden som han trofaste venninne i liv og død.
Nå forsto han at hun mente alvor og så fortalte han henne at han selv var en konge i et stort rike, større enn farens. Det ble fryd og glede i kongsgården og de to holdt bryllup som varte både lenge og vel. Så levde de sammen i fred og glede i mange, mange år og er det ikke døde så lever de ennå.