Det var engang en mann som hadde tre sønner. Han var fattig og da sønnene vokste til måtte de ut i verden. Oskefoten ville Per og Pål nødig ha med. – Det er best du ligger hjemme og graver i aska du, sa de. Men han ba så lenge at han tilslutt fikk lov.
Da de hadde reist langt og lengre enn langt, kom de til kongsgården og der fikk de lov til å stelle hver sin hest. Økene til Per og Pål ble magre, men hesten til Oskefoten var fet og fin så det skinte av han i lang vei. – Du er en god stallkar, sa kongen til Oskefoten. Dette likte Per og Pål dårlig, de ønsket broren hundre mil bort derfra. De gikk til kongen og sa: – Denne broren vår har sagt at han er mann til å skaffe kongen gullharpa til Gyrid Berge. Gyrid var en stor gygre. Kongen kalte Oskefoten til seg og sa: – Jeg hører at du skal være mann til å skaffe meg gullharpen til Gyrid Berge. – Det har jeg verken tenkt eller sagt, svarte Oskefoten, og ikke greier jeg det heller. Men kongen sto på sitt og så var det ingen annen råd enn at Oskefoten måtte prøve seg. – La meg åtte dager til å tenke meg om, sa han. Jo, det fikk han og da de åtte dagene var omme, ba han om åtte dager til. Nå gjorde han seg klar. Han tok med en salttønne, en malttønne og et digert trau. Med dette trauet skulle han ro over et vann. Da han kom fram til Gyrid, klatret han opp på stuetaket og glodde ned gjennom hullet i taket. Nede i stua satt hun Gyrid og kokte kjøttsuppe og ved siden av henne satt de to døtrene hennes og siklet.
Nå helte Oskefoten saltet og maltet ned i gryta og da Gyrid skulle smake på suppa, rote hun: – Fysj og fysj, det er både surt og salt. Og så sendte hun døtrene til brønnen etter vann. Og da de gikk, tok de harpa med seg. Oskefoten hev stein på dem fra taket og den søsteren som gikk fremst trodde at det var søsteren som hev stein på henne. Dermed så bar de sammen og begynte å sloss. De glemte harpa. Oskefoten var ikke sen om å ta den og dra hjem.
Da gutten kom tilbake til kongen fikk han mye ros og ære for karsverket. Men brødrene ble enda mer misunnelige og gikk til kongen og sa: – Nå har denne broren vår sagt at han kan hente gullgjessene til Gyrid. Kongen sendte bud på Oskefoten og sa: – Jeg høre rat du kan skaffe meg gullgjessene til Gyrid. – Ikke har jeg sagt det og ikke har jeg reie på det heller. Det hjalp ikke, i vei måtte han. – Da trenger jeg åtte dager på å forberede meg, sa han og senere ba han om åtte dager til.
Han tok med en salttønne og en malttønne og et trau denne gangen også. Med trauet rodde han over vannet til Gyrid. Så klatret han opp på stuetaket og tittet ned. Der satt hun Gyrid o kokte grøt. Gutten drøyde ikke lenge med å slå saltet og maltet ned i gryta og da hun Gyrid smakte på grøten, ropte hun: – Fysj og fysj og fy, gå etter vann jenter. De sprang til brønnen etter vann og tok gjessene med seg. Da de kom ut på tunet, hev Oskefoten stein på dem. Det gikk som han tenkte. De røk i håret på hverandre. Gjessene måtte nå passe seg selv og gutten som en vind ned fra taket og tok dem. Så skyndte han seg tilbake til kongsgården og der talte de vel om han.
Brødrene ble ikke mindre misunnelige og de gikk til kongen og sa: – Nå går denne broren vår rundt og sier han kan hente gullsalen til Gyrid. Kongen sendte bud på gutten. – Jeg hører du kan skaffe meg gullsalen til Gyrid, sa han. – Ikke har jeg sagt det og ikke kan jeg greie det, sa gutten. Men kongen sto på sitt og salen skulle han ha. – Da må jeg få åtte dager å forberede meg på, sa gutten og da disse åtte dagene var omme, ba han om åtte til.
Han fikk tak i et grev og et trau og satte over vannet til Gyrid. Han klatret opp på taket og tittet ned. Det var om kvelden og Gyrid og døtrene skulle legge seg og salen la hun under hodegjerdet. Da de sov som best, gravde han et større hull i taket, stakk grevet gjennom hullet, fikk tak under teppet og dro til. Gyrid trodde det var døtrene som uroet henne og skjente på dem. Da de sovnet igjen, tok han et nytt tak og denne gangen fikk han tak i salen som han dro i forsiktig. Da våknet Gyrid og hun var mindre blid, men langt om lenge roet hun seg og alle sovnet på nytt. Nå dro Oskefoten til og fikk opp salen like under taket. Men Gyrid våknet, grep salen med begge hender og rykket både sal og gutt ned i senga.
Så satte hun til å fete opp Oskefoten, for hun skulle slakte og ete han. Da fjorten dager var gått, ba hun han stikke ut fingeren gjennom nøkkelhullet. Oskefoten tok en spiker som han stakk ut. – Æsj, fingeren er tørr og hard som jern, sa hun og så dyttet hun til døtrene som ikke hadde gitt han nok mat.
Fjorten dager etter gikk Gyrid til døra og ba gutten stikke ut fingeren gjennom nøkkelhullet. Denne gangen brukte han en trepinne. – Æsj, fingeren er hard som ved, sa hun og slo etter døtrene som ikke hadde gitt han nok mat.
Åtte dager senere sto hun framfor døren igjen. Denne gangen lot Oskefoten henne få fingeren. – Jau, nå får vi ta han, sa hun. Hun satte den ene datteren til å slakte og koke, mens hun selv og den andre datteren skulle reise omkrig i grenda og be til gjestebud. Etter en stund kom kokka med en diger kniv for å slakte han. – Den biter ikke godt den kniven, sa Oskefoten, kom med den så skal jeg gjøre den skarp. Gutten fikk kniven og til å bryne både lenge og vel. Så sa han: – Nå kan jeg prøve den på en av hårlokkene dine og det fikk han lov til. – nei han er ikke noe særlig skarp enda, sa han og fortsatte å bryne kniven. – får jeg prøve på håret ditt nå? spurte Oskefoten. Dermed dro han i fletta og skar av hodet. Så grep ha salen og sprang ned til stranda og der satte han seg i trauet og tok til å ro over vannet.
Etter en stund kom Gyrid og datteren med gjester til tunet. Hun fik da øye på Oskefoten ute på vannet. Hun sprang ned til stranda og ville drikke opp vannet og hun drakk til hun sprakk og det gikk ikke bedre med datteren hennes heller.
Nå dro Askefoten til kongsgården med gullsalen og nå kom han i så høy ære at ingen nådde han. Og har han ikke sloknet, så lever han i kongsgården ennå.