Det er mye jeg ikke vet om humler, utover at den surrer dypt og er tung og rund i kroppen. Som barn ble humle, veps og bier sett på som sommerens fiender, de medførte stikk, tenk om man var allergisk og kunne dø av det. Uansett, vondt gjorde det. Det var en slags «enten ditt eller mitt liv». Jeg har nok dessverre vært med på å utrydde dette stakkars insektet som kun har et mål: å overleve og videreføre genene. Og idet den strever etter det, redder den også litt av våre liv.
Jeg har søkt etter tradisjonelle fortellinger om humle, det var heller ikke lett. Det finnes bevis for at humlene utviklet seg for 30 millioner år tilbake, så det er forunderlig at den ikke har funnet en plass i mytologien og folketroen. Det har den, men det er ikke mange fortellinger om den. Kan være at den har blitt tatt for å være en «normal bie» noe den jo tilhører slekten til. Slekten heter langtungebier.
Humlen er nevnt i noen fortellinger jeg har funnet.
Først et norsk dyreeventyr:
De vedder om flesk og humlebol
Samlet 1845 i Aurskog, Akershus av L. H. Nordbye
Om morgenen den andre dagen da bjørnen kom gående over myra med en gjøgris, satt Mikkel høyt oppe på en stein ved myrbredda.
- God dag, bestefar, sa reven. - Hva er det for godt du har der? sa han.
- Flesk, sa bjørnen.
- Jeg har også litt munngodt, sa reven.
- Hva er det? sa bjørnen.
- Det er det største humlebolet jeg noen tid har funnet, sa Mikkel.
- Jaså, sa bjørnen, og gren og siklet, så godt syntes han det skulle være å få litt honning.
- Skal vi bytte kost? sa han.
- Nei, det gjør jeg ikke, sa Mikkel.
Men så gjorde de et veddemål og ble forlikte om at de skulle nevne tre
slags trær. Kunne reven si det fortere enn bjørnen, skulle han få lov til å bite en gang av flesket, men hvis bjørnen kunne si det fortere, skulle han få lov til å suge en gang av humlebolet. Bjørnen, han tenkte at han skulle nok greie å suge i seg all honningen i ett drag.
- Ja, sa reven, - det er både godt og vel alt sammen, men det sier jeg, at vinner jeg, skal du være pliktig til å rive av busta der jeg vil bite, sa han.
- Ja nok, jeg får vel hjelpe deg, siden du ikke orker sjøl, sa bjørnen.
Så skulle de til å nevne opp trærne.
- Toll, furu, tyri! brummet bjørnen, grov i målet var han. Men dette
var bare ett tre, for toll er ikke annet enn furu, det heller.
- Ask, or, eik! skrek reven så det gnall i skogen.
Så hadde han vunnet, og han for ned og tok hjertet ut av grisen i en
bit og ville springe. Men bjørnen ble sint for det han tok det beste på hele grisen, fikk fatt i svansen på ham og holdt ham.
- Bi litt, sa bjørnen og var vill.
- Ja, det er det samme, bestefar, vil du slippe meg, skal du få smake på honningen min, sa reven.
Da bjørnen hørte det, så slapp han taket, og reven opp etter honningen.
- Her på dette humlebolet, sa Mikkel, - holder jeg et løvblad, og under det løvbladet er det et hull som du kan suge igjennom, sa han, og i det samme holdt han humlebolet opp under nesa på bjørnen, tok vekk løvbladet, hoppet opp på steinen og satte seg til å glise og le, for det var verken humlebol eller honning, det var et vepsereir så stort som et mannehode, fullt med veps, og vepsene yrte ut og stakk bjørnen i øynene og ørene og i munnen og på snuten. Og han fikk så mye å gjøre med å kare dem av seg at han ikke hadde stunder til å tenke på Mikkel.
Fra den dagen er det at bjørnen er så redd vepsen.
Så et tibetansk dyreeventyr, igjen om veddemål
Kaninen og humlen
Kilde: Tibetan Folk Tales, av A.L. Shelton, [1925],
En dag satt en kanin ved en haug med fint gress, og i nærheten satt det en humle på en stor gul blomst. De tok til å snakke og praten endte i et veddemål. Kaninen sa: «Jeg kan blåse meg opp mye mer enn det du kan.» Humlen protesterte: «Det kan du ikke.» Så bestemte de seg for å prøve. Kaninen blåste og blåste seg opp. Noen kom forbi og sa: «Se på den kaninen, han ser så stor ut som en ulv.» Så tok humlen til å puste og pese, noen kom forbi og sa: «Se på den humlen, han er så stor som en jak.» Humlen vant veddemålet.
Følgende fortelling nevner også humle, men denne gangen er det nok snakk om planten. Jeg ville likevel ta med fortellingen, fordi den forklarer hvordan pesten forsvant.
Pesta og fergemannen
Samlet inn 1901 i Solør, Hedmark; Samler: Kristian Østberg
Pesten færdedes ikke mindst paa Finskogen. Engang den havde gjort nogsaa rent søndenfor Store-Røgden, vilde en Mand flygte fra den over Sjøen. Men da han bare saavidt havde roet udpaa, fik han se en saadan Mængde Fisk at han ikke kunde lade være at mete lidt. Foruden Metestang med Tilbehør havde han ogsaa en Humlesæk i Baaden.
Ret som det var kom Pesten og vilde have ham til at sætte sig over, "da skal Du leve længe", sagde den.
"Vil Du krybe i Humlesækken saa skal jeg tage Dig med", svarede Manden.
Pesten havde intet mod at gaa i Sækken, men strax den var kommen nedi, lagde Manden en tung Sten ovenpaa og snørede skyndsomt Mulebaandet igjen.
Midt paa Sjøen hivede han Humlesækken med Pesten og den store Stenen udi, – det sank altsammen. Siden har Pesten ikke vist sig paa Finskogen, men i Røgden er der mindre Fisk end før.
Den siste fortellingen, er et forunderlig undereventyr jeg fant i «Eventyr fra fremmede land» av P. Chr. Asbjørnsen. Språket er noe arkaisk og kanskje innholdet også. Jeg velger likevel å presentere det, både fordi en humle deltar, men også fordi det har noen interessant motiver.
Liljejomfruen
(Magyarisk/Ungarsk eventyr)
Det var en gang en konge som var så snill og god at alle folk i landet, både høye og lave, elsket ham og de kunne gjerne gitt sitt liv for ham. Han hadde ingen kone, og folkene hans ba ham endelig gifte seg, så de kunne få en likeså god konge som ham etter ham. Kongen tenkte svært på hvordan han skulle få tak i en kone som riktig passet for ham. Han hadde en gammel venn, som han var svært glad i. Ham spurte han gjerne til råds, når det var noe på ferde. Han var jeger i kongens skog, og han kunne hatt de mye gildere, for kongen hadde gjerne delt alt med ham, men han trengte ikke noe, derfor levde han i en hytte te i skogen som andre fattigfolk. Da nå kongen hørte hva hans folk ønsket, gikk han til den gamle jegeren og ba han om et råd. Han ga ham en rosmarinkvist og sa: «Den som kvisten bøyer seg for, hun er bestemt for deg.» Nå befalte kongen at alle jomfruer skulle komme opp på slottet, så mange om kunne komme inn, og ved siden av hver jomfru skulle det stå en soldat og legge navnet hennes i perler på et bord. Perlene skulle den gå som kvisten bøyde seg for; men hvis den ikke bøyde seg for noen, skulle hver jomfru få de perler navnet hennes var lagt med.
Da nå alle sammen att på rad, kom kongen med rosmarinkvisten i hånden. Så gikk han forbi alle jomfruene, fra den første til den siste, men den bøyde seg ikke for noen av dem. Den neste dagen ble det sendt bud etter andre jomfruer og den ene var deiligere enn den andre; men rosmarinkvisten bøyde seg ikke for noen. «Hva skal jeg nå gjøre,» tenkte han. «Hvor skal jeg få min kone fra?»
Mens han lå og tenkte på dette om natten, hørte han noe smette inn gjennom vinduet, satte seg på rosmarinkvisten og begynte å snakke ganske lavt med den. Det var en liten gullfugl og den sa: «Jeg vil så gjerne gjøre kongen noe godt igjen, for han har frelst meg fra falkekloen to ganger. Jeg skal vise ham den jomfruen du bøyer deg for; hun er i trollhaven, og derfor kommer jeg for å si deg, at du skal gi deg på vei med kongen i morgen. Jeg skal fly over dere, så dere kan bare se etter meg.»
Kongen hørte alt sammen; for han sov slet ikke, så tankefull var han. Aldri så snart ble det morgen, så la han i vei. Rosmarinen for foran og gullfuglen fløy over dem.
Som de nå reiste slik alle tre, møtte de en halt trollhest som stønnet og bar seg så ille. «Hva feiler det deg, siden du bærer deg slik?» spurte kongen. «Åh. Jeg har fått en pil i den venstre siden,» svarte hesten, «og den har jeg gått med et helt år nå og ikke finner jeg et eneste menneske som vil dra den ut for meg. Det er en gammel trollkjerring som har skutt meg for å gjøre min herre vondt.» «Jeg skal trekke den ut for deg, jeg», sa kongen, han grep fatt i sølvpilen og trakk den ut av den venstre bogen på hesten. Med det samme reiste hesten seg på bakbeina og ble til deiligste hingst kongen hadde sett i sitt liv.
«Takk for at du var så snill mot meg,» sa hesten. «Jeg vet nok hvem du leter etter. Hun er langt borte herfra. Men nå kan du sette deg på ryggen min, så skal jeg føre deg dit, hvor du kan finne henne.» Kongen steg opp på heten, og den fløy gjennom luften med ham som et lyn. Rosmarinkvisten for foran, og den lille gullfuglen fløy over dem.
De fløy lenge over berg og dal; tilslutt kom de til et glasslott. Der hørte de at det var noen som skrek og tutet så det ikke var måte på. «Ham må vi frelse, hvem det så er,» sa kongen og gikk inn i slottet. Og hva fikk han se der? En stor glassmann og rundt omkring i magen hans surret og surret en humle, og denne ville bryte ham i stykker. «Hvem er du og hva vil du?», spurte glassmannen. «Jeg er en fremmed konge og jeg skal til trollslottet og finne meg en konge: men hvem er du?» sa kongen. «Jeg er kongen i slottet her. «Men hva er det som feiler deg og hvorfor bærer du deg så ille?», spurte den fremmede kongen. «Åh, denne humlen vil bryte istykker magen min.» «Men kan du ikke bli kvitt den da?» «Nei, det kan jeg ikke så lenge moren lever og hun er en edderkopp med to klør. Den levre evig; for det biter ikke stål på den. Engang hadde jeg riktignok en trollhest som kunne makte henne; men den har hun skutt ihjel,» svarte glasskongen. «Kunne jeg ikke få se den rare edderkoppen?», sa kongen. «Jo, du straks få se den. Se bort i glassofaen der. Der sitter den stakkars kona min. Hun er kledt i bare rosenklær. Hver time kommer edderkoppen og spinner henne inn i veven sin; når så den er borte, kommer en liten fugl og plukker istykker veven igjen. Nå kommer edderkoppen straks på timen.»
Med ett hørte de en forferdelige dur. Den fremmede kongen så opp imot taket, og da fikk han se en fæl edderkopp som slapp seg ned fra det. Han var ikke sen med å trekke fram sverdet og hugg til edderkoppen; men han fikk ikke gjort den noe; for den tok igjen med begge forbeina og hadde nesten drept ham.
Da kom trollhesten fykende inn i glassalen så glasstrinnene brast under den, og så for den like på edderkoppen. Da humlen så at moren var i fare, ville den fly ut av glasskongen og hjelpe henne. Trollhesten skjønte hva den ville og ropte til glasskongen at måtte lukke munnen godt igjen og ikke slippe ut humlen; men kongen kunne ikke, så gjerne han ville; han måtte slippe ut humlen. Da sparket trollhesten slik med forbeina at han drepte både edderkoppen og humlen på en gang. Med det samme ble glasskongen til en stor, staut mann hvis make ikke fantes her i verden, og glassdronningen ble en vakker kone med rosenklær. Den lille gullfuglen ble til en deilig jomfru igjen, og glasslottet ble et prektig gullslott.
Han som hadde vært glasskonge, fortalte nå den andre kongen hvordan alt var gått til. «Slottet her,» sa han, «er mitt slik som du ser det. Like nedenfor slottet er en hytte. Der bodde det en trollkjerring. Hun hadde en datter som hun ville jeg skulle gifte meg med; men jeg ville ikke ha henne. Jeg tok en fra trollslottet, der er henne du ser her, og henne ville jeg ikke bytte bort for alt i verden. Derfor ble trollkjerringa så sint, at hun gjorde meg til en glassmann og datteren sin til en humle som alltid skulle gnage og plage meg i magen. Hadde det vart en uke til, hadde den gnaget seg ut. Selv gjorde trollkjerringa seg om til en edderkopp som spant over rosenklærne til kona mi, og stuepiken ble til en fugl som rev itu spindelveven. Men før hun kunne få riktig makt, måtte hun ødelegge trollhesten. Du har trukket ut pilen som satt i bogen på den, og du har gjort ende på all vår sorg. Si meg nå, hva vil du ha for alt du har gjort for oss?» «Ingenting,» sa kongen, «bare si meg om det er langt herfra til trollslottet. Dit skal jeg og hente meg en kone.» «Nei,» sa den andre kongen, «det er ikke langt dit, trollhesten fører deg dit på et øyeblikk.»
Så satte han seg på ryggen av trollhesten, og om en halv time var han der. Rosmarinen for foran, og gullfuglen fløy ovre dem. Da de kom dit, var hele trollslottet i sorg.
«Hvorfor sørger dere så?» spurte kongen. De svarte: «Den deiligste jomfruen her, vår dronnings søster, har sørget slik over glassdronningen at hun er blitt til en hvit lilje, derfor sørger vi.» Kongen ba dem om å få se den hvite liljen. Ja, det skulle han få lov til. Rosmarinen for foran ham, den hadde slikt hastverk, og da den kom til den hvite liljen, ble den stående og bukke til jorden, og gullfuglen satte seg på bladene. Da ristet den hvite liljen seg og ble en jomfru så deilig at det ikke fantes hennes make i syv land.
Kongen spurte henne, om hun ville være dronningen hans. Det ville hun, og de skulle være hverandre tro til døden, sa de. På hjemveien stanset de ikke, før de kom hjem. Der ble de tatt imot med stor stas og prakt. De holdt et stort bryllup, og er de ikke døde, så lever de enda.