Neppe Pettersson. skriver at orginaltittelen på fortellingen er Heinäruko sulhasena som på svensk betyr „Höstacken som fästman“. Altså en høystakk som mann.
Det var en gang en enke som hadde en eneste datter. De var fattige. En kveld kom det en brennende høystakk inn i stua og denne gikk rundt i rommet og sa: „Kjerring, jeg eter din datter, eter og eter, tar og tar.“ Og med det forsvant den.
Den gamle og den unge ble redde og sørgmodige. Det samme skjedde nestekveld og tredjekveld og da tok den datteren med seg.
Den unge kvinnen ble ført til et mørkt rom, hun så ingenting. Hun lå i en seng og en mann la seg ned ved siden av henne. Dagen etter var han borte. På dagtid gikk hun omkring og visste ikke hvor hun var, men hun fikk øye på en stue. Hun gikk inn i stua og der satt det en eldgammel og krokete kjerring. Kvinnen ba om en fyrstikk, det fikk hun ikke. Da tok hun i hemmelighet en fyrstikk.
Om natten da mannen kom og la seg ved siden av henne, tente hun fyrstikken og fikk se at han var vakker. Men fyrstikken sloknet og en glo falt ned på mannen så han våknet. Han hoppet opp og skjøv henne vekk og sa: «Gå vekk, du kunne ikke la være å se, da er du ikke noe å spare på.»
Igjen gikk hun til den gamle, krokete kjerringa og fortalte hva som hadde hendt. Den gamle sa at hun ikke skulle ha gjort det, men hun ga henne sko med jernsåler og en bitt av jern i munnen og et nøste av jern som skulle snurre framfor henne. Den gamle sa: «Følg nøstet, gå til bittet har smeltet og skoene har blitt slitt ned. Da er du framme ved et hus og der er han. Men han er gift med Syötärakka (Syötär=»etende kvinne», et skrekkelig vesen). Du må tilbringe en natt med han.» Jenta fikk vakre klær som hun skille gi til vesenet.
Jenta dro avgårde og vandret til jernet hadde forsvunnet og omsider kom hun fram. Der møtte hun Syötärakka. Hun tilbød vesenet klær mot å få være i mannens seng. Dette gikk den andre med på og sa: «Så la det skje, din hore som vil i en annen manns seng.» Da mannen kom hjem den kvelden, ble han drukket full. Jenta lå med han i bastuen, men fikk ikke vekket han for han var så full. Tildlig om morgen ble hun sendt ut. Det samme skjedde neste natt. Denne natten la hun lapp i mannens lomme om at han ikke måtte drikke brennevin på kvelden.
Den tredje dagen hadde hun kun et plagg igjen. Også denne fikk hun byttet mot en natt med mannen. Da mannen kom hjem voktet han seg for å ikke drikke brennevin. Han helte det ned kragen på skjorta og lot som han var full. I badstuen pratet de sammen. Hun ba om unnskyldning for at hun hadde vært så dum å tenne fyrstikken, og nå undret hun på hvordan hun kunne få han tilbake. Han fortalte henne at det var fare for at Syötärakka ville ta livet av henne neste morgen. Hun ville bli sendt til hennes søster, men hun skulle ta med seg et brød som hun skulle til hundene på søsterens gård og så skulle hun velsigne dem. Hun ville komme til å gå mellom to klipper som ramlet mot hverandre, men hun skulle velsigne dem og strekke ut hånden så de ikke rørte ved hverandre. Ved huset ville en stang falle mot henne, men med velsignelse skulle hun løfte den opp og gå inn i stua. Når kjerringa ville gi jenta en vevskje , måtte hun stjele den gjennom å klippe den løs.
Morgen etter ble hun sendt avgårde for å hente en vevskje. Alt det som ble sagt skjedde. Da hun var i stua som søsteren med et mannslik. Jenta kastet ut liket på gårdsplassen. Søsteren ropte: «Lik hvor er du?». «Her ute», svarte liket. Da hentet søsteren enda et lik. Jenta gjemte det under kjolen. Denne gangen svarte liket: «Under kjolen» og kjerringa trodde jenta hadde spist det. Når kjerringa går for å hente enda et lik, klippet jenta løs vevskjeen fra veven og sprang sin vei.
Alt som hun hadde velsignet, lot henne være i fred. Syötärakka ble sint fordi søsteren ikke hadde drept jenta og bega seg på vei til søsteren. Søsteren var på vei etter jenta. Begge møttes mellom klippene og ble klemt ihjel.
Jenta får sin mann og hentet enkekjerringa, sin mor, til seg. Mannen hadde et stort hus og der lever de godt fram til i dag og til og med litt i morgen.