Hos frisøren

Så var det å klippe håret da. Vi skulle til frisøren. Vi hadde bestilt time. Vi gikk ned bakken og til høyre, der lå herrefrisøren. Vi gikk inn herrefrisør salongen. Det var bare oss to og frisøren. Takk gudene for det. Daniel satte seg ned i stolen, frisøren kastet kappen rundt han. Han bøyde Daniels hode framover. Frisøren rettet sine briller og med sin nennsomme hånd skulle han til å gjennomføre sitt kall, å frisere eller hva det nå heter.

Jeg satt i en annen stol i betimelig avstand slik at jeg ikke skulle blande meg inn i frisørens kall. Brått og i et nanosekund, stivnet frisøren og jeg kjente frysningen gå nedover ryggen. Hadde han fått hjerteinfarkt? Men rett etterpå, hoppet frisøren bakover i et kvantesprang. Og så skriker han og jeg takker gudene igjen for at vi ikke var flere der inne. Men det var mange utenfor. Han skrek og jeg trodde at utenfor stoppet trafikken. Mennesker som gikk tur med hunden, stoppet opp og så seg rundt. Folk som satt på kafeen og skulle til å ta seg en slurk ble sittende som i et tablå. Frisøren skrek: LUS.

Daniel hadde fått lus. Lus, de kravlende beistene som er skolens skrekk. Frisøren måtte stenge salongen den dagen for hele salongen med alt utstyr måtte desinfiseres. Og for å si det sånn, den salongen åpnet aldri igjen. Og det siste er faktisk sant, ja, hele hendelsen er sann, skjønt den her er dratt litt ut for underholdningens skyld.