I går var jeg tilbake på min faste skole for å fortelle. Jeg hadde bestemt med for å fortelle “Høna tripper i berget” men i en versjon som jeg mente kunne fange elevene. Fokus ble det å ha en kjæreste. Derfor, istedenfor at trollet blir rasende på slutten av eventyret som du kan se nedenfor, blir han overlykkelig og stenger seg inne i fjellet for godt. Det er nemlig fryktelig slitsomt å ha en kjæreste om det ikke er den rette- er en slags ikke utalt moral jeg trakk fram av fortellingen. Kjæreste temaet fenget elevene og jeg kunne holde elevene lengre. Det er nemlig partier med gjentakelser i fortellingen som er litt kinkige å løse. Noen er greie, for der kan jeg bruke rytme, men der jeg ikke kan det, der søstrene skal reddes, der må jeg ta et annet grep. Og med det overordnede temaet ble dette lettere å løse.

Det er en stund siden jeg har fortalt denne fortellingen og jeg ble noe satt ut av at de syntes “tuppe tuppe høna” var så ustyrtelig morsomt. Søstrene i fortellingen sier dette når de skal lokke på den forsvunnede høna. Skyldes dette at de aldri har hørt det før?

Jeg tror det ble en grei gjennomføring.

Her er fortellingens tekst:

1838
Hole, Ringerike, Buskerud
Lars Hansen Svendserud
Samler: Jørgen Moe

Det var en gang ei gammal enke som budde i ei avgrend av bygda, langt oppunder en ås, med de tre døtrene sine. Hun var så fattig at hun ikke åtte anna enn ei høne, og den hadde hun så kjær som øyesteinen sin; den kakla hun for, og den stelte hun med, både tidlig og seint. Men en dag, rett som det var, så vart høna borte. Kjerringa gikk da ut, rundt om stua, og leita og lokka; men høna var og vart borte. “Du får gå ut og prøve å se etter høna vår, du,» sa kjerringa til den eldste dattera; «ha ‘a att må vi, om vi så skal ta ‘a ut av berget.» Ja, dattera skulle da ut og se etter den; hun gikk både hit og dit og leita og lokka, og inga høne fant hun. Men aller best det var, så hørte hun det sa borte i en bergvegg:
«Høna tripper i berget!
Høna tripper i berget!»

Hun skulle da bort og se hva det var, men ved bergveggen datt hun gjennom en lem, djupt, djupt ned i en hvelving under jorda. Der nede gikk hun fram igjennom mange rom, det eine gildere enn det andre, men i det inste kom en stor, stygg bergmann til henne. “Vil du være kjæresten min? » spurte han. Nei, sa hun, det ville hun slett ikke, hun ville opp att og se etter høna si, som hadde blitt borte. Så vart bergmannen så sint at han tok henne og vrei hodet av henne, og kasta kropp og hode ned i kjelleren.

Mora satt heime og venta og venta, men inga datter kom att. Hun venta enda ei stund, men da hun verken hørte eller såg noe til henne, sa hun til den mellomste dattera at hun fikk gå ut og se etter søster si; «og høna kan du lokke på med det samme,» sa hun. Den andre søstera skulle da ut, og henne gikk det nettopp like ens; hun gikk og leita og lokka, og med ett så hørte hun au det sa borti bergveggen:
«Høna tripper i berget!
Høna tripper i berget!»

Dette syntes hun var underlig; hun skulle da bort og se hva det var, og så datt hun au gjennom lemmen, djupt, djupt ned i hvelvingen. Der gikk hun gjennom alle romma, men i det inste kom bergmannen til henne og spurte om hun ville være kjæresten hans. Nei, det ville hun slett ikke, hun ville ratt opp att og leite etter høna som hadde blitt borte, hun. Men så vart bergmannen sint; han tok henne og vrei hodet av henne og kasta hode og kropp ned i kjelleren.

Da nå kjerringa hadde sittet og venta på den andre dattera au i sju lange og sju breie, og inga datter var å høre eller se, så sa hun til den yngste: «Nå får riktig du i vei og se etter søstrene dine. Ille var det at høna vart borte, men enda verre vart det, skulle vi ikke finne att søstrene dine; men høna kan du alltid lokke på med det samme.»
Ja, den yngste skulle da ut; hun gikk hit og dit og leita og lokka, men ikke såg hun høna, og ikke såg hun søstrene sine. Langt om lenge kom hun au bort mot bergveggen, og så hørte hun det sa:
«Høna tripper i berget!
Høna tripper i berget!»

Dette syntes hun var rart; hun skulle da bort og se, og så datt hun au igjennom lemmen, djupt, djupt ned i hvelvingen. Der nede gikk hun igjennom det eine rommet gildere enn det andre; men hun var ikke så redd, hun; hun gav seg god tid og såg både på det eine og det andre, og så fikk hun øye på kjellerlemmen au; hun såg nedi der, og straks kjente hun søstrene sine, som låg der. Med det samme hun vel hadde fått lukka att kjellerlemmen, kom bergmannen til henne. «Vil du være kjæresten min du?» spurte bergmannen. «Ja, gjerne det,» sa jenta, for hun kunne nok skjønne hvordan det hadde gått med søstrene hennes. Da trollet hørte det, fikk hun gilde, gilde klær, de fineste hun kunne ønske seg, og alt hun ellers ville ha, så glad vart han for det at noen ville være kjæresten hans. Men da hun hadde vært der ei tid, var det en dag hun var enda mer stur og still enn hun brukte være. Så spurte bergmannen hva det var hun sturte for. “Å,” sa jenta, «det er fordi jeg ikke kan komme heim til mor; hun er visst både sulten og tørst, og ingen har hun hos seg heller.» “Ja, gå til henne kan du ikke få lov til,» svarte trollet, «men stapp noe mat i en sekk, så skal jeg bære den til henne.» Ja, det takka hun for, det skulle hun gjøre, sa hun; men på bonnen av sekken hadde hun ei mengd gull og sølv, og så la hun litt mat oppå og sa så til trollet at nå var sekken ferdig, men han måtte slett ikke se ned i den, og det lovte han og at han ikke skulle gjøre.

Da så bergmannen gikk, kikka hun ut etter han i et lite hol som var på lemmen. Da han hadde kommet et stykke på veien, sa han: “Den er så tung, denne sekken, jeg vil nok se hva som er i den, jeg,» og ville løyse opp sekkebandet; men så ropte jenta: « Jeg ser deg nok! Jeg ser deg nok!» “Det er da pokker til øyer i hodet på deg og da,» sa trollet, og så vilde han ikke prøve på det mer. Da han var kommet dit enka budde, kasta han sekken inn gjennom stuedøra. “Der har du mat fra dattera di; det leiter ikke på henne,» sa han.

Da nå jenta hadde vært i berget enda ei god stund, datt det en dag en geitebukk ned igjennom lemmen. “Hvem er det som har sendt bud etter deg, ditt langraggete best?” sa trollet, han var fælt vill, og så tok han bukken og vrei hodet av den og kasta den ned i kjelleren. “Å nei, hvorfor gjorde du det, da?» sa jenta. “Den kunne jeg hatt å leike meg med her nede.» “Du trenger ikke sette opp noen surmule for det, veit jeg,» sa trollet, «jeg kan snart få liv i geitebukken igjen, jeg.» Dermed tok han ei krukke som hang på veggen, satte hodet på geitebukken og smurte den av krukka, så var den like god att. Hå, hå! tenkte jenta, den krukka er nok noe verdt, den.

Da hun hadde vært hos trollet ei god stund til, passa hun på en dag trollet var borte, tok den eldste av søstrene og satte hodet på henne og smurte henne av krukka, slik som hun hadde sett trollet gjøre med geitebukken; og straks kom søstera til live att. Så la jenta henne i en sekk og hadde litt mat oppå, og så snart trollet kom heim att, sa hun til han: «Kjære vene, nå får du heim til mor med litt mat igjen, hun er visst både tørst og sulten, stakkar, og aleine er hun au. Men se ikke i sekken!» Ja, sekken skulle han nok gå med, sa han, og se i den skulle han heller ikke; men da han kom et stykke på veien, syntes han sekken vart så tung, og da han hadde gått ei stund, sa han at han nok ville se hva som var i sekken; «hva slags øyer det er skapt på henne, så kan hun da ikke se meg nå,» sa han ved seg sjøl. Men med det samme han ville til å løyse opp, sa hun som satt i sekken: « Jeg ser deg nok! Jeg ser deg nok!» «Det var da pokker til øyer i hodet på deg au da!» sa trollet – han trudde det var hun i berget som snakka. Han torde da ikke prøve å se nedi mer, men bar sekken til mora det forteste han kunne, og da han kom til stuedøra, kasta han den inn igjennom. «Der har du mat fra datter di; det leiter ikke på henne,» sa han.

Da nå jenta hadde vært i berget enda ei god stund, gjorde hun det samme med den andre søstera; hun satte hodet på henne, smurte henne av krukka og hadde henne i sekken; men denne gangen fylte hun så mye gull og sølv oppå som det var rom til, og aller øvst la hun litt mat. «Kjære vene,» sa hun til trollet, «nå får du gå heim til mor med litt mat att; men se ikke i sekken!» Ja, trollet ville gjerne føye henne i det, og han lovte og at han ikke skulle se i sekken. Men da han kom et stykke på veien, vart sekken fælt tung, syntes han; og da han hadde gått enda et stykke, var han reint utkjørt; han måtte sette ned sekken og puste på litt, og så skulle han til å løyse opp sekkebandet og se nedi; men så ropte hun som var i sekken: « Jeg ser deg nok! Jeg ser deg nok!» «Det var da pokker til øyer i hodet på deg au da!» sa trollet, og så torde han ikke se i sekken mer, men skyndte seg det meste han kunne, og bar sekken like til mora. Da han kom utafor stuedøra, kasta han den inn igjen. «Der har du mat fra datter di; det leiter ikke på henne,» sa han.

Da så jenta hadde vært der enda ei god tid, skulle trollet ut en gang; så lot jenta som hun var ussel og sjuk, og sutra og bar seg. «Det kan ikke nytte du kommer heim før klokka tolv,» sa hun, «for før kan jeg ikke få maten ferdig; jeg er så ussel og så klein.» Da nå trollet vel hadde gått, stoppa hun ut klærne sine med halm og satte denne halmjenta borti kroken ved peisen med ei turu i handa, så det såg ut som det var hun sjøl som stod der. Så skyndte hun seg heim og fikk med seg en skytter til å være i stua heime hos mora. Da klokka var tolv eller vel det, kom trollet heim. «Kom med maten!» sa han til halmjenta. Nei, hun svarte ikke. «Kom med maten! sier jeg,» sa trollet igjen, «jeg er sulten!» Nei, hun svarte ikke. «Kom med maten!» skreik trollet tredje gangen. «Hør det jeg sier, ellers skal jeg vekke deg, jeg!» Nei, jenta stod like still. Så vart han så vill at han spente til henne, så halmstubbene for både i vegger og tak. Men da han såg det, merka han uråd og gav seg til å leite både høgt og lågt, og til sist kom han ned i kjelleren au; der var begge søstrene til jenta borte, og så skjønte han ratt hvordan det hadde gått til. Ja, det skulle hun få unngjelde, sa han, og la i vei dit mora budde. Men da han kom til stua, skaut skytteren; så torde ikke trollet gå inn, han trudde det var tora. Han satte heim att det forteste han orka, men med det samme han kom til lemmen, rant sola, og så sprakk han.

Der er det visst gull og sølv nok ennå. Den som bare visste hvor lemmen var!

Comments

comments