Det var engang en hane og en høne som levde godt sammen. Hanen sørget for morgengry og høna tok seg av resten. Et stykke unna levde det en rise som ergret seg over hanegalet hver morgen, så en dag stjal han hanen. Høna sørget over dette, ja hun var nesten helt fortapt, men ikke helt fortapt. Hun fikk tak i et skålbrot som hun skulle bruke som slede, og fikk tak en i en mus som hest. Hun festet musa til sleden, satte seg i, hyppet og dro avgårde.
Da hun var kommet et stykke på veien, møtte hun på en rev. Reven spurte henne hvor hun skulle. Jeg skal til risegården og hente min mann, sa hun. Kan jeg få sitte på?, spurte reven. Hesten er liten og sleden er smal. Sett deg på, sett deg på, her skal det ikke spares på de små, sa høna. Så kjørte hun så det herp og det snerp. Hun hadde det travelt, skal du vite.
Etter en stund møtte de på en ulv. Han spurte henne hvor de skulle. Jeg skal til risegården og hente min mann, sa hun. Kan jeg få sitte på?, sa ulven. Hesten er liten og sleden er smal. Sett deg på, sett deg på, her skal det ikke spares på de små, sa høna. Så kjørte hun så det herp og det snerp. Hun skulle jo hente mannen sin.
De møtte på en bjørn. Han også spurte om han kunne få sitte på. Hesten er liten og sleden er smal. Sett deg på, sett deg på, her skal det ikke spares på de små, sa høna. Så kjørte hun så det herp og det snerp. Hun skulle jo hente mannen sin.
Da kom de fram til risegården omsider. Høna slapp bjørnen inn til kyrne, ulven inn til geitene og reven inn til grisene. Der herjet de og åt seg mette. Selv gikk høna inn til risen og la et egg i grua og så satte hun seg til å vente. Risen hørte bråket ute i fjøset. Gi meg jakka mi, kjerring, sa han. Han gikk bort til glørne for å tenne en fakkel som skulle lyse opp. Han blåste i glørne, men da sprakk egget og for rett opp i øynene hans. Risen skrek fælt og holdt seg for øynene. Da var ikke høna sen om å ta mannen sin hanen som satt og duppet ved ytterdøra. Så bar hun han hjem.