Molboene hadde lang vei til skogs, og de måtte være oppe i god tid når de skulle hente ved. Tidlig en morgen kjørte endel av dem ut i skogen og skulle hente et tre de hadde kjøpt. Men på veien kom han som hadde kjørt først til å miste øksa, og da de andre så det, trodde de han kastet den fra seg med vilje, og så slengte de fra seg øksene de også.
Da de nå sto i skogen, hadde de ingenting å hogge med, og de visste ikke sin arme råd, for de hadde ikke lyst til å reise tomhendt hjem. Da fant en av dem på at de skulle trekke treet over ende med tau, men de hadde ikke noe tau med seg. Men en av dem kunne være tau. Denne klatret opp i treet og la halsen sin i kløfta mellom to greiner, de andre skulle dra ham i beina til treet knekket over. Jo da, de dro og de dro og til slutt ramlet de bakover alle sammen, og han de trakk i, fulgte med, men han hadde ikke noe hode på seg.
Dette kunne de ikke begripe. De gikk rundt og lette og lette, men nei, de fant ikke noe hode, for det satt igjen opp i treet. Ja, så var det jo ikke mer å gjøre ved den ting, de fikk se å komme seg hjem igjen.
Så la de den hodeløse mannen opp i vogna og kjørte hjem til kona med han og spurte om hun var sikker på at han hadde hatt hodet med seg da han dro ut om morgen. ”Det husker jeg ikke akkurat nå!”, sa kona; men så sto hun og tenkte seg litt om: ”Jo visst hadde han hodet med seg!” sa hun. ”Han åt jo kål med det i morges før han dro avgårde.”