Dette er en fortelling jeg husker fortellerkollega Ragnhild fortalte. Kan det ha vært til en eller annen «spøkelseskveld» på fortellerstudiet? Jeg husker rett og slett ikke, jeg husker bare at hun fortalte den.

For lenge, lenge siden levde det er vakkert par blant San Juan folket. Den unge mannen ble kalt for Hjortejeger fordi han allerede som barn var den eneste som aldri kom tomhendt hjem etter en jakt. Jenta som ble kalt for Hvit Mais var en dyktig håndverker, hun laget de fineste krukker av leire og de vakreste broderier. Disse to var de aller vakreste i landsbyen og de overrasket ikke foreldrene at de to søkte mot hverandre. I og med at de var velsignet av guder antok alle i landsbyen at de kom til å bli et ektepar.
Det ble de. Men til de eldstes overraskelse, begynte de å tilbringe mer og mer tid sammen. Hvite Mais brydde seg ikke lenger så mye om å lage krukker og brodere, og Hjortejeger sluttet å jakte, selv om hans jakt sørget for at alle kunne være mette. De glemte også sine religiøse forpliktelser. De eldre sammenkalte til råd. Det unge paret overså alle sine forpliktelser og folk i landsbyen var redd for gudenes straff for dette.

Hvite Mais og Hjortejeger brydde seg ikke om de eldres formaninger og bønner, nei heller tvert imot. De holdt enda tettere sammen og sverget til hverandre at de aldri skulle skilles. Det var som et mørke la seg over landsbyen tiltros for at det var vår og alt våknet til liv.

Men så ble Hvite Mais syk og etter tre dager døde hun. Hjortejegers sorg var bunnløs. Han kunne snakke eller spise, og han satt ved sin kones døde kropp helt fram til hun ble gravlagt dagen etter. Nå er det slik at alle dødes sjeler vandrer i landsbyen i fire dager etter deres død, de vandrer for å be om tilgivelse til de de har gjort urett mot. Det er en tid som er tung for de levende derfor besøker de alltid den døde før den blir begravd for å be en bønn om tilgivelse. Og fire dager etter begravelsen gjennomfører familien til den døde en seremoni for å la den dødes sjel reise i fred til åndeverden og ikke komme tilbake.

Hjortejeger kunne ikke akseptere sin kones død. Han visste at det ville mulighet for å se henne i løpet av de fire dagene etter at hun var gravlagt, så han begynte å vandre rundt i landsbyen for å finne henne. Stadig beveget han seg lenger bort fra landsbyen og på den fjerde dagen, da hennes familie gjorde i stand til seremonien, så han et lite bål tent i det fjerne. Hjortejeger gikk dit og fant sin kone sittende der, hun var like vakker som da hun levde og hun var kledd i sine vakreste klær. Hun satt der og børstet sitt lange hår som en forberedelse på den lange reisen. Han falt gråtende ned ved hennes føtter og ba henne om å ikke forlate han. Hun måtte følge han tilbake til landsbyen før de avsluttet seremonien. Hun sa at da ville åndene bli sinte og dessuten ville hennes skjønnhet nå falme fort og Hjortejeger ville snart avsky henne.

Han skjøv hennes bønner og snakk tilside og han lovet henne at han aldri ville forlate henne. Tilslutt ga hun opp og gikk med på å bli med henne, så lenge han holdt det løftet. De ankom landsbyen i det hennes slektninger var på vei mot seremonien. De ble forskrekket da de så henne og både de og de eldre ba Hjortejeger om å gi slipp på henne. Men han brydde seg ikke om det og en forskrekkelse la seg over hele landsbyen.

Paret dro hjem, men det gikk ikke mange dager før Hjortejeger merket en skrekkelig stank fra sin kone. Så så han at hennes ansikt var i ferd med å bli askegrått og hennes hud tørr. I begynnelsen snudde han bare ryggen til henne når de sov, så begynte han å sitte på taket om nettene, men Hvite Mais fulgte alltid etter han. Med tiden ble de andre i landsbyen vant til å se hvordan Hjortejeger beveget seg fort gjennom landsbyen med Hvite Mais hengende tett på, som snart ikke var annet enn skinn og bein. Slik fortsatte det til en tåketung morgen hvor man brått så en høy skikkelse stå i midten av landsbyen. Han var vakkert kledd og bar den største buen noen noensinne hadde sett. På ryggen hans hang et pilkogger med to store piler. Han ble stående i midten av landsbyen og ropte med en stemme som trengte inn i hvert eneste hjem: Hjortejeger og Hvite Mais. Så sterk var han at snart paret sto straks framfor han.
Skikkelsen fortalte at han var sendt fra åndeverden fordi de to hadde brutt sitt folks skikker og tradisjoner gjennom å sette seg selv framfor fellesskapet. «Siden dere insisterer på å være sammen,» sa han, «skal dere for alltid være sammen. Dere skal fra nå av stå som et eksempel for resten av folket.» Dermed grep han Hjortejeger, festet han til sin pil og skjøt han opp på himmelen. Deretter grep han Hvite Mais og sendte henne etter. Der oppe på himmelen ble de til to stjerner. De følger alltid hverandre, den ene mer strålende enn den andre, fordi den andre stjernen er den som døde.

Comments

comments