Da jeg var barn var minner for meg en blå bok som venner skrev noen vers inn i. Selv min lærer, som vi kalte frøken skrev i den. Versene hadde vi gjerne arvet fra våre foreldres minnebøker og ofte var de skrevet på rim. Rim insisterer på å bli husket. Rim blir nå betraktet som ren ornamentikk, men før skriftspråket var det et verktøy for å kunne huske. Nå var ikke bare ordene i seg selv viktig, det var også pyntingen. Skriften skulle helst være i sirlig løkkeskrift, kanskje bokstavene til og med skulle plasseres i et mønster. Å arbeide med minner, handler om å danne mønstre. Minner blir ikke sett på som en lineær aktivitet som fører oss fra fortiden og inn i framtiden i en kognitiv og kronologisk hendelsesrekkefølge. Minner forstås i dag som en rik tekst som er viktig for mange fagfelt (Freeman, 2010, s. 263). Engang var det viktig å bevare og huske de store forsegjorte historiene for å sikre en like storslått framtid. Personlige minner og hverdagslige hendelser var dysfunksjonelle elementer som ødela for det storslåtte rene bildet av historien slik den skulle framstå. (Radstone & Schwartz, 2010).
Minnet er mangfoldig og både individuelt og kollektivt, et unikt fellesskap og en hemmelighet. Minnet er et kunstverk som har varighet til tross for at det egentlig forsvant for lenge siden.
I dag er det mer fokus på å bevare de personlige beretningene for å skape en bred og rik forståelse av hva det vil si å være menneske. I den personlige fortellingen bærer fortelleren eller informanten selv med seg råstoffet til fortellingen. I den personlige fortellingen finnes både det kollektive og det indviduelle minnet.
Minnet er en aktiv prosess i stadig bearbeidelse og som reagerer på kontekstens impulser. Dine egne fortellinger og minner et utsatt for en konstant forandring fordi tiden spiller en rolle. Det er ikke fortiden som er et minne mente Augustin, minnet er ”nåtiden om fortiden”. Det er heller ikke interessant med den nøyaktige gjengivelsen av noe som skjedde, det som er interessant er hvordan nåtidsøyeblikket møter noe tidligere og hvordan du håndterer dette møtet.
Alle menneskers store skrekk er å glemme. Vi lever i et dialektisk forhold mellom det å huske og det å glemme. I livet er det vesentlig å glemme. Forfatteren P. L. Travers sa: ”Perhaps he came to realize that if a thing is to be remembered, it has first to be forgotten.” (Travers, 1991, s. 84)
Dette kan danne bakgrunnen for arbeidet. Men hvordan jeg går videre derfra, vet jeg ikke helt ennå.
Gjennomføres med støtte fra FFUK og FEST.