Dette er noe mange fortellere er opptatt av og som mange bruker, kanskje en trend nå. På slutten av 1990 tallet, kan jeg huske at den amerikanske fortelleren Laura Simms tok i bruk dette. Men nå er det mer satt i system, enten den personlige fortellingen er en inngang til den tradisjonelle eller man forteller de to typene fortellingen hånd i hånd.
Denne kombinasjonen fungerer godt med norrøn materiale, fordi norrøn diktning drøfter temaer på et overordnet plan og tar i bruk mytiske bilder og dette materialet kan synes så langt unna oss at den personlige fortellingen fungerer som en forankring av materialet.
Kurset med fortellerne gikk over to dager og ble holdt i lokaler hvor vi kunne variere med rom. Lokalene hadde også kjøkkenkrok som ble brukt i lunsj og gruppearbeid. Dynamikk er viktig i et slikt kurs. De fleste deltakerne kjente hverandre godt, så vi trengte ikke bruke så mye tid på å skape trygghet i gruppen, men jeg hadde behov for å bli kjent med dem og dynamikken gikk fra å bli kjent til små framføringer på slutten av kurset. Inne imellom brukte jeg narrativ refleksjon for å oppsummere hvor de nå var og hvordan det føltes.
Oppdraget var å kombinere norrøne myter med personlige erfaringer, dette ble gjort på ulike måter. Skaldegrepene ble dekonstruert og gjort om til utgangspunkt for personlige erindringer, eller tema i de norrøne mytene skulle danne tema for den personlige fortellingen.
Arbeidet endre i små visninger hvor de skulle fortelle scener fra det tradisjonelle materialet i samspill med personlige fortellinger. Deltakernes oppgaver var å fokusere på overganger fra det tradisjonelle til det personlige. Selv er jeg jo veldig glad i brå brudd, men de som har hørt meg en del ganger begynner å kjenne det igjen som et grep jeg bruker og det er i ferd med å bli forutsigbart, jeg må finne på noe nytt. Hensikten er å bringe på bane et rikt materiale for samtiden, å gi lytteren verktøy til å reflektere over sin egen rolle i historien og samtiden.