I bacheloren i drama og teater ved Oslomet, møter studentene muntlig fortellerkunst det første året i utdanningen. De har et lite kurs på 15 timer som leder dem så ut i skolen for å fortelle. Studenter har endret seg gjennom årene, naturlig nok, og jeg har endret meg. Jeg har blitt eldre, mer rutinert, men kanskje også litt sløv.

Studentenes referanser til et folkeeventyr er i stor endring, min erfaring er at de har huller i bakgrunns forståelse. Dette er kanskje ikke en nødvending kunnskap å ha i livet, men dette fører til at jeg må arbeide på en helt annen måte enn tidligere. Jeg må være tydeligere på hva et folkeeventyr er, hvem Asbjørnsen og Moe var og lignende.

Førsteårs-studentene arbeider med gruppefortelling, hvor de både forteller individuelt og som gruppe. Det er flere grunner til det, det gjør det lettere for oss undervisere å styre opplegget når de skal ut i skolen. Det ville vært uoverkommelig å høre over femti individuelle fortellere og studentene har en gruppe å støtte seg til.

I år arbeidet de ulike gruppene med følgende folkeeventyr: Kverna på havets bunn, 12 villender, smørbukk, Veslefrikk med fela, risen som ikke hadde noe hjerte og gullfuglen. Jeg må variere i folkeeventyr hvert år, da de reiser til de samme skolene.

Studentene kom i havn i år også. Jeg var med de den ene dagen ut i skolen og mange presenterte godt gjennomarbeidede forestillinger og de fleste fikk med seg vesentlige estetiske valg som de presenterte for klassene. Jeg har en tendens til å prøve ut fortellinger jeg selv potensielt kunne tenke meg å arbeide med. Dette gjelder spesielt folkeeventyret om kverna, kanskje fordi det ikke handler om kjærlighet som et av temaene og fordi det er en fortelling som egner seg til jul.

Studentene fikk mestringsfølelse og noen mersmak til å dra ut i skolen igjen.

Comments

comments