Det ene pilotkurset innenfor prosjektet «Virtual reality/OnLife» er nå ferdig. Det har vært et fristed for meg, det må jeg si. Jeg har fått anledning til å utforske og skape nye ideer for å nærme seg fortellingen. Dette kurset var ikke kun for fortellere, men alle de som er interessert i fortellingen. En herlig variasjon av museumsformidlere, forfattere og fortellere. Fine og flott deltakere, det har jeg vært heldig.
Den siste gangen til kurs 1 omhandlet temaet sammenbindinger. Hvordan setter vi hendelser sammen? Det er helt grunnleggende for oss mennesker og noe av grunnen til hvorfor fortellingen får betydning. Gjennom fortellingen får vi oversikt over våre liv, men i en fortelling som man arbeider mot et mer kunstnerisk uttrykk blir sammenføyninger av hendelser kunstneriske grep man foretar. I hverdagsfortellingen som vi forteller hverandre er det ikke slik at den nødvendigvis følger en linearitet som en formel, men vi foretar avstikkere for å orientere lytteren inn i en sammenheng fortellingen står i. Likevel, får man et inntrykk av at fortellingen skal ha en bestemt formel når den skapes, og dermed oppstår det en linearitet som driver fortellingen framover.
Hendelsene i fortellingen kan settes sammen på uvante måter for å få fram nye perspektiver og det var noe av hensikten med den siste gangen i dette kurset. Deltakerne arbeidet blant annet med temposkifter mellom hendelsene, noen var langsomme og dvelende, mens andre raske og energifylte.
I og med dette var siste møte, hadde vi en evaluering på slutten. Det var gode tilbakemeldinger. En gjenganger var at det kunne gå litt fort. Kurset varte en time pr. gang og jeg ønsket nok å presse inn litt mye i løpet av en time. Samtidig er det fordeler med raske gjennomføringer, man må raskt skape og dermed legge bort noe av det som blokkerer en.
Flere av deltakerne hadde fått øvelser som de skulle ta med seg videre, eller fortellinger som de kunne bruke videre. Det er bra!
Kurs nummer to har sin siste runde denne uken og så er det slutt på denne piloten.