Historier om fortellinger #10 Webinarfestival

Her skriver jeg litt om min erfaring knyttet til Webinarfestivalen 2021, arrangert av NTNU.

Jeg er helt satt ut, skrev en deltaker.

Jeg sendte inn et abstrakt som ble akseptert og dermed fikk jeg delta på Webinarfestivalen arrangert av NTNU. Det var stas og krevde mye forberedelse og øvelse. Det nettbaserte rommet kan tenkes som et scenerom, det er begrenset, men ofte kan begrensinger føre til større kreativitet. Jeg øvde på å skifte mellom filter, slik at noe materiale blir formidlet i en «svart/hvit» stemning, også for å markere et skille i en tid som ikke lenger er.

 Jeg bruker ikke PowerPoint og allerede der skilte mitt utdrag seg ut fra de andre bidragene som alle brukte dette verktøyet.

 Materialet til mitt bidrag var prosjektet Mimesis i krise. Jeg innledet med åpningen til en fortelling, hvor jeg ba deltakerne bruke sin mentale kapasitet og forestille seg et bestemt rom. Dette var et anslag hvor de skulle gå inn i landskapet til den ene fortellingen. Faktisk brukte jeg to fortellinger underveis: en liten saga og en personlig fortelling. Programmet besto av ti minutter og ti minutters diskusjon. Det vil si, jeg har lagt til meg den dårlige vanen å gå over tiden. Ikke bra i det hele tatt. Inne i dette, gjorde deltakerne også en kort øvelse. Det var med andre ord, nokså fullpakkede ti minutter +++, hvor jeg i tillegg hadde foredrag som skulle være hovedbolken.

Foredraget tok for seg prosjektet Mimesis i Krise, hvor jeg gikk igjennom noen funn jeg hadde gjort i løpet av en prosess med prosjektet, dette som omhandlet tid og sted. Jeg hadde laget meg et stringent manus med punkter jeg ønsket å formidle.

Tilbakemeldingene var hyggelige, og jeg var nok en anelse høy etter gjennomføringen. Godt for meg at det gikk rett i pause.

Jeg gjør det gjerne igjen og kjenner på en trivsel hvor jeg kan variere mellom fortelling og teori, praksis og estetikk.