Det er ikke så forunderlig med bildet av et hav med historier, for sjøveien er et naturlig sted for fortellinger å fraktes, der folk reiser, reiser også fortellingene. Et godt eksempel er fortellingen om den danske kongen Amleth, som blir til Shakespeares Hamlet. Ifølge teaterviter Nygaard ble historien sannsynligvis fraktet med sjømenn til England, og Shakespeare som stadig var på jakt etter en ny god historie, skal ha snappet den opp langs kaia. Jeg vet ikke hvor godt hold det er i den teorien, men den eneste skriftlige kilden til Amleth var på den tiden en latinsk kilde, sies det. Utover at den fantes som en muntlig kilde.
Om sommeren kan jeg ikke skjønne at man kan feriere noe annet sted enn ved et hav eller vann. Det å bade i lunkent saltvann er som å kjenne fløyel stryke langs huden. Om en ukes tid reiser jeg til Hellas, nærmere bestemt Kea. Ikke for å feriere, men for å være med på et europeisk møte. Jeg har vært der tidligere, men der som mange andre steder er vannet litt for salt. Det er nesten umulig å få kroppen opp av vannet, for den kjennes så uendelig tung ut. Vannet må være passe saltet!
Når man vokser opp på en øy, slik som meg, må man lære seg å svømme fort. Jeg kan ikke stupe, men jeg god til å dykke og har ikke problemer med å være under vannet. Dette var en del av barneleken, å se hvor lenge du kunne holde pusten under vann. Det er ikke alle øyer hvor det er slik. Min fortellervenninne Jan Blake med karibiske røtter og som selv ikke foretrekker å bade ute, forteller at på Jamaica er det ikke vanlig å kunne svømme. Der ligger det nedfelt en genetisk frykt for havet som følge av slavehandel. Når slaver med fraktet over havet, ble man kastet ut i havet for den minste lille grunn. Frykten for havet var så stor at den ble en del av DNAet.
Og i meg er det genetiske nedfelt: jeg kan ikke skjønne hvorfor man skal vandre i fjellet om sommeren, når man må passe på å bade, det er ikke så mange anledninger ellers. Men jeg tror at en sommer skal jeg gjøre et forsøk på det andre alternativet.