Den andre situasjonen er at han har blitt manet ut av svarteboka, stort sett ved en tilfeldighet. Da gjelder det å gi han en oppgave som han ikke kan fullføre, som å øse sjø i sjø eller telle hårene på et mannsbein, og en prest klarer å mane han vekk igjen. Alt dette under gråt og tenners gnissel. Grunnen til at svarteboken knyttes til djevelen har også en forklaring: I følge norsk folketro skulle Jesus på sin nedfart til helvete ha bundet djevelen med store jernlenker slik at han ikke kunne komme løs før noen brukte bestemte trylle og – hekseformulærer i den sorte bok. De som hadde denne boken kunne både binde og løse djevelen etter behag. Når djevelen først kom fram var fryktelig grov og sint og man måtte straks gi han arbeid, hvis ikke kunne han bli farlig.
Den tredje situasjonen er at han dukker opp under kortspill, her pleier han som oftest å sitte under et bord. Det er forøvrig også noen få sagn om hvordan han dukker opp til dans der sjømenn møtes.
I tillegg har du da de som selger seg til djevelen for en eller annen gevinst.
Forstår en spøk
Kristian Bugge Folkeminneoptegnelser Et utvalg, Oslo, Norske Folkeminnelag, 1934
Det var vinter i Larvik, fortelles det. Per Tværved trengte ved. Han ville ikke kjøpe det, så han bestemte seg for å dra til en skog som lå på den andre siden av et vann og hente det selv, det vil si stjele veden. Isen lå på vannet og Per gikk over. Det var en fin vinterdag og Per tok seg tid. Det var vakkert i skogen. Men så glemte han tiden og da Per var ferdig med å hugge seg ved var det blitt brått skumring. Han la veden på ryggen og gikk ut på isen.
Per snublet og gikk gjennom isen og veden danset bortover isen, mens Per kavet og bannet og sverget. Alt det han kavde og strevde, kom han ikke opp på isen igjen. Hver gang han tok et tak i iskanten, brast den under han. Det var langt til folk så det nyttet ikke å rope på folk og tilslutt tenkte Per at han fikk rope på Vårherre, skjønt han tvilte på at det ville hjelpe. Og om det var på grunn av veden Per nå hadde stjålet eller andre røverstreker han hadde gjort, så stemte det, Vårherre kom han ikke til unnsetning og Per fortsatte å kave som før.
Da kjente han ikke til bedre råd enn at han fikk rope på Fanden og for å være sikker lovet han fanden sjelen sin. Fanden lot seg ikke be to ganger. Per hadde ikke før sagt det så kjente han et godt grep i buksa og et grep i jakkekraven og så dansen han bortover isen samme vei som veden.
Da Per hadde fått samlet både dem og seg selv og skulle til å luske seg av sted uten så mye som takk for hjelpen sto fanden ved siden av han og minnet han om det løftet han hadde gitt. ”Du skjønner vel en spøk,” sa Per. Og da fanden måtte medgi at det gjorde han, han ville jo ikke vedkjenne seg annet, lot han Per gå denne gangen.