Så har jeg vært i England, i en utrolig trivelig by kalt Chirchester, litt komplisert å komme seg hit, men absolutt en by å føle seg hjemme i, John Keats har levd der, og det er vel nok til å gjøre det enda mer trivelig.
Man la meg skrive om det tittelen henspiller på. Dette er nemlig et hotell drevet og kanskje eid av en tysk mann. Han var iallfall meget eksentrisk, den mannen som tok meg i mot på hotellet, og kommenterte først at navnet mitt jo var tysk. Hotellet er et lite britisk hotell, nettopp slik jeg husker Fawlty Towers, jeg fikk et forseggjort rom, men jeg følte meg aldri helt trygg der. Heldigvis var det kun for to netter. Han inspiserte rommet mens jeg satte fra meg kofferten, nikket og var fornøyd og lurte på om jeg kom til å få besøk. Nei, svarte jeg litt betuttet over spørsmålet. Kanskje det sådde spiren til min usikkerhet? Den eksentriske mannen forlot rommet og jeg kunne ikke la være å tenke at dette var hevnen over Fawlty Towers, for dere som kjenner serien som gikk for lenge siden og som nå er tatt av på grunn av upassende innhold. En episode gikk utover tyskerne.
Til frokost fikk jeg økte min lille uro, personalet var veldig «hvitt», men verst var det da den eksentriske verten nøs og hostet mens han laget frokost. Jeg tror blikket mitt fortalte alt, for verten snakket ikke til meg etter det.
Uansett det var ikke grunnen til at jeg befant meg i denne vakre byen. Jeg var der i anledning av en konferanse om forfatteren Angela Carter, hvor jeg skulle ha et performativt framlegg. Det var en meget inspirerende konferanse og jammen skal jeg lese mer av forfatterens romaner. Du kan lese et intervju med henne her.