Forrige uke har jeg min første offentlige opptreden med fortellingen om Hervor i ungdomsskolen. Den frøste runden gikk heller bedrøvelig. Jeg ble et bablende hode, uten kontakt med lytterne eller materialet. Men en runde var nok til at fortellingen satte seg i kroppen og jeg kunne frigjøre meg fra den strukturen jeg hadde lagt opp til.
Jeg bestemte meg for å fortelle, selv om jeg ikke var klar. Dette var inspirert av et intervju jeg har hatt med den britiske fortelleren Ben Haggarty som snakker om dyp tekst og overflate tekst. Den dype teksten kjenner man godt, men overflate teksten skapes i møte med lytterne.
Jeg bestemte meg for å fortelle, selv om jeg ikke var klar. Dette var inspirert av et intervju jeg har hatt med den britiske fortelleren Ben Haggarty som snakker om dyp tekst og overflate tekst. Den dype teksten kjenner man godt, men overflate teksten skapes i møte med lytterne.
Jeg gruet meg veldig i forkant og det var ikke et sted jeg kunne varme opp, noe som er essensielt når man skal ta tak i et lengre verk.
Så første runde gikk ikke spesielt bra og en ung mann sa at det var for rotete, i betydningen av at han hadde problemer med å følge med.
Den andre runden gikk betydelig bedre, som sagt over. Likevel er det store mangler. Som vanlig gjør jeg ting for kompliserte, jeg har for mye struktur, for mange åpninger. Mens det jeg egentlig ønsker er jo å berøre, hvilket jeg nå ikke gjør. Kanskje jeg må endre alt helt, jeg har en ide, men da vil jeg bevege meg langt vekk fra den originale kilden, er dette noe jeg ønsker?
Jeg må kraftig inn i tenkeboksen.