På en kirke (Marienkirche) sitter det en liten steimann. Han var en gang en rik kjøpmann som kunne kjøpe alt det han ønsket seg. Han elsket sin kone og hver gang døden kom for å hente han, sendte han døden vekk. Han ble eldre og eldre. En stund var det en eller to som fortsatt kjente han i byen han levde. Men snart var alle hans venner døde. Fordi han var en fremmed og gammel, ble han ertet av barna som kalte han for steingammel. Da han omsider ønsket døden fordi livet ikke lenger gledet han, hadde døden helt glemt han og kjøpmannen kunne ikke finne døden.
Han husket et sagn som fortalte at rundt midnatt steg døden fram fra et veggmaleri av Bernt Notke i kirken for å danse. Kjøpmannen gikk til kirken den natten for å snakke med døden. Men kirken var stengt. Han kikket både her og der. Tilslutt fant han en stige, og han ville klatre opp på taket for å se om noen vinduer var åpne. Men fordi han var så gammel og svak klarte han ikke å klatre hele veien opp. Han satte seg ned for å hvile et øyeblikk, og der sovnet han. Neste morgen, da folk så han, kunne de ikke vekke han. Han var blitt til stein.
Herr Steingammel
Kilde: The seven Swabians, and other German folktales av Anna E. Altmann