En gang stod en tømmerhogger og felte trær ved en elv. Plutselig traff øksen en kvist i stammen, den for ut av hendene hans og falt i vannet. Mens tømmerhoggeren stod ved elvebredden og sørget over tapet, kom guden Hermes plutselig til syne. ”Hvorfor vrir du hendene i sorg?” spurte guden.
Da tømmerhoggeren forklarte at han hadde mistet øksen som skaffet ham levebrød, syntes Hermes synd på ham og stupte ut i den strie eleven. Etter en stund dukket han opp med en gulløks i hånden. ”Er dette øksen din?” spurte han. ”Nei,” svarte mannen. Igjen stupte Hermes ned til bunnen av elven, og denne gangen kom han opp med en sølvøks. ”Er sølvøksen din?” spurte han. ”Nei, den er heller ikke min,” svarte tømmerhoggeren. For tredje gang stupte Hermes ut i vannet, og denne gangen kom han opp med tømmerhoggerens simple øks. ”Den er min. Takk for hjelpen,” sa tømmerhoggeren og rakte hendene fram.

Hermes var så imponert over mannens ærlighet at han gav ham ikke bare hans egen øks, men gulløksen og sølvøksen også. Tømmermannen skyndte seg hjem for å fortelle vennene sine hvor heldig han hadde vært, for gulløksen og sølvøksen var verdt mange penger.

Alle vennene gratulerte tømmermannen med hellet. Men èn av dem var misunnelig og bestemte seg for å prøve om han også kunne bli rik. Han skyndte seg til elvebredden, og etter å ha hogd en stund slapp han øksen i vannet. Så stilte han seg ved vannkanten og skrek og gråt. Straks stod guden Hermes hos ham og spurte hva som var på ferde.
Da mannen svarte at han hadde mistet øksen i eleven, stupte Hermes uti og dukket opp igjen med en gulløks i hånden. ”Er dette din øks?” spurte han. ”Ja. Ja, den er min. La meg få den,” svarte mannen. Han strakte hånden fram og prøvde å gripe tak i øksen som Hermes holdt. Hermes ble forarget fordi mannen var uærlig, og nektet å gi ham gulløksen. Han ville ikke hente mannens egen øks heller.
Ærlighet varer lengst.