Det gjør meg ingenting å bo bittelite med barn, men jeg skulle gjerne sett at det var mer funksjonelt. Leiligheten overtok jeg grå og hvit, rimelig ny den gangen, absolutt ikke mine farger. Jeg trenger farger, sterke farger. Turkis, rødt og oransje!
Gården jeg bor i, en gang et sykehus, har jeg stor sansen for. Det er bor en salig blanding av pensjonister, ungdom, barnefamilier her. Og så hunder da. Dessverre alle hann hunder, nesten. Et par tisper er det vel her, men de aller fleste er hannhunder.
Jeg savner et utested, en veranda, det gjør jeg. Men det hadde jeg ikke råd til den gangen jeg kjøpte leiligheten, og dessuten var det den som var ledig da jeg lette etter leiligheter. Og da jeg kom på visning hit, visste jeg at det var her jeg ville bo. Ikke lang vei til skolen og ikke lang vei til jobb og en spasers avstand til sentrum av byen.
Jeg flyttet fra Sagene bydel, en fantastisk bydel når det gjelder kultur og samhold, St. Hanshaugen kan ikke sammenlignes. Kanskje det bor for mange gjennomflyttere i denne bydelen, til at det skapes en følelse av kulturell identitet? I Sagene bydel ville du alltid treffe på bekjente når du gikk ut et sted om kveldene, det gjør du ikke her. Og dessuten, kulturlivet i Sagene bydel er av en helt annen kapasitet enn denne bydelen. Det finnes kultur her også, men Sagene bydel sender f.eks. ut en ukentlig kulturkalender som gir en følelse av tilhørighet. Jeg vet ikke om denne bydelen i det hele tatt har en kulturkonsulent?? I det hele tatt hører jeg ingenting fra dette bydelsutvalget.
Nok om det. Dette var noen løse og uvesentlige tanker på morgenkvisten. Fuglene synger og har vært aktive for lengst. Jeg sitter i en korsvei og venter på at forestillingene skal være over, og det vil si om fjorten dager. Akkurat nå ser jeg fram til å begynne med noe nytt!