Askeladden som stal sølvendene til trollet
År: 1838
Sted: Hole, Ringerike, Buskerud
Informant: Lars Hansen Svendserud
Samler: Jørgen Moe
Det var en gang en fattig mann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste sønnene dra ut i verden og freste lykka, men den yngste ville de slett ikke ha med seg. «Du da!» sa de, «du duger ikke til anna enn å sitte og grave i oska, du.» «Så får jeg gå aleine, jeg,» sa Askeladden.
De to gikk og kom til kongsgarden. Der fikk de tjeneste, den eine hos stallmesteren og den andre hos hagemesteren. Askeladden gikk også av sted, og tok med seg et stort kna-trau, som var det eineste de hadde etter foreldra, men som de andre to ikke brydde seg noe om; det var tungt å bære, men han ville da ikke la det stå att. Da han hadde gått ei stund, kom han til kongsgarden, han også, og bad om tjeneste. De svarte at de hadde ikke bruk for han. Men han bad så inderlig vakkert, og så skulle han da til sist få lov å være i kjøkkenet og bære ved og vann til kokkejenta. Han var flittig og flink, og det varte ikke lenge før alle holdt av ‘n. Men de andre to var late, og derfor fikk de hogg og lita lønn, og så vart de misunnelige på Askeladden, da de såg det gikk likere med han.
Midt imot kongsgarden, på den andre sida av et stort vann, budde et troll, og det hadde sju sølvender, som låg og svømte ute på vannet, så de kunne se dem fra kongsgarden. Dem hadde kongen ofte ønska seg, og så sa de to brødrene til stallmesteren: «Dersom bror vår ville, har han sagt seg god for å skaffe kongen de sju sølvendene.» En kan nok vite det ikke var lenge før stallmesteren sa det til kongen.
Kongen ropte da Askeladden inn til seg og sa: «Brødrene dine forteller at du kan skaffe meg sølvendene, og nå skal du gjøre det.» «Det har jeg verken tenkt eller sagt,» sa gutten.
Men kongen vart ved sitt: «Du har sagt det, og du skal,» sa han. «Ja, ja,» sa gutten, «når det ikke kan være anna, så la meg få et kvartel rug og et kvartel hveite, så får jeg prøve.» Det fikk han og la i knatrauet han hadde tatt med heimefra, og rodde over med det. Da han kom på den andre sida, gav han seg til å gå på strandkanten og strø og strø, og til slutt fikk han lokka endene ut i trauet, og rodde så tilbake det forteste han kunne.
Da han var midt utpå, kom trollet ut og fikk se han. «Har du reist av med de sju sølvendene mine, du?» ropte det. «Ja-a!» sa gutten. «Kommer du att oftere?» spurte trollet. «Kan nok hende,» sa gutten.
Da han kom tilbake til kongen med de sju sølvendene, vart han enda bedre likt i kongsgarden, og sjølve kongen sa det var godt gjort. Men brødrene hans vart enda mer harme og misunnelige på ‘n. Så fant de på å si til stallmesteren at nå hadde han sagt seg god for å skaffe kongen sengeteppet til trollet, med ei sølvrute og ei gullrute og ei sølvrute og ei gullrute i, når han bare ville. Stallmesteren var ikke sein denne gangen heller med å fortelle det til kongen. Kongen sa da til gutten at brødrene hans hadde fortalt han så seg god for å skaffe sengeteppet til trollet med sølv- og gullrutene i, og nå skulle han gjøre det, eller så skulle han miste livet.
Askeladden svarte at det hadde han verken tenkt eller sagt. Men det hjalp ikke, og så bad han om tre dager å områ seg i. Da de var omme, rodde han over i knatrauet, og gikk att og fram og lurte. Endelig såg han at de i berget hengte ut sengeteppet for å lufte det, og da de var kommet vel inn i fjellet att, kneip Askeladden det, og rodde tilbake det forteste han kunne.
Da han var midt utpå, kom trollet ut og fikk se han. «Er det du som har tatt de sju sølvendene mine?» ropte trollet. «Ja-a!» sa gutten. «Har du nå tatt sengeteppet mitt med ei sølvrute og ei gullrute og ei sølvrute og ei gullrute i, au?» «Ja-a!» sa gutten. «Kommer du igjen oftere, du?» «Kan nok hende det,» sa gutten.
Da han kom tilbake med gull- og sølvteppet, holdt alle enda mer av’n enn før, og han vart tjener hos kongen sjøl.
For det vart de andre to enda mer harme, og for å hevne seg fant de på å si til stallmesteren: «Nå har bror vår sagt seg god for å skaffe kongen den gullharpa som trollet har, og som er slik at alle blir glade når de bare får høre den, om de er aldri så sørgmodige.»
Ja, stallmesteren, han fortalte det straks til kongen att, og han sa til gutten: «Har du sagt det, så skal du gjøre det. Kan du, så skal du få prinsessa og halve riket; men kan du ikke, skal du miste livet.» «Jeg har verken tenkt eller sagt det,» svarte Askeladden, «men det er vel inga anna råd, jeg får vel freste. Men seks dager vil jeg ha å områ meg i.»
Ja, det skulle han få. Men da de var omme, måtte han i vei. Han tok en spiker, en bjørkepinne og en lys-stubb i lomma og rodde over, og gikk utafor att og fram og smatt. Om ei stund kom trollet ut og fikk se ‘n. «Er det du som har tatt de sju sølvendene mine?» ropte trollet. «Ja-a!» sa gutten. «Det er du som har tatt sengeteppet mitt med sølv- og gullrutene au, da?» spurte trollet. «Ja-a!» sa gutten.
Så greip trollet han og tok han med seg inn i berget. «Nå, datter mi,» sa han, «nå har jeg fått tak i han som har tatt sølvendene mine og sengeteppet mitt med sølv- og gullrutene i. Sett han nå på gjøstien, så skal vi slakte han og be til oss skyldskapen vår.
Det var hun straks villig til og satte han på gjøstien, og der stod han i åtte dager og fikk alt det beste han ville ønske seg både av mat og drikke, og det så mye han ville ha.
Da de åtte dagene var omme, sa trollet til dattera at hun fikk gå ned og skjære han i veslefingeren, så de kunne få se om han var feit. Hun ned til gjøstien. «Kom med veslefingeren din,» sa hun. Men Askeladden stakk ut spikeren, og den skar hun i.
«Å nei! Han er hard som jønn ennå,» sa trolldattera, da hun kom inn til far sin att. «Ennå er han ikke takandes.»
Åtte dager etter gikk det like ens, bare at Askeladden nå satte fram bjørkepinnen. «Litt likere er han,» sa hun, da hun kom inn att til trollet, «men ennå vart han hard som tre å tygge.»
Men om åtte dager sa trollet igjen at dattera fikk gå ned og se om han ikke nå var feit.
«Kom med veslefingeren din!» sa trolldattera til han i gjøstien. Denne gangen stakk Askeladden fram lysstubben.
«Nå er han så tålelig,» sa hun.
«Ja så!» sa trollet. «Så reiser jeg bort, jeg da, og ber til gjestebuds. Imens får du slakte ‘n og steike det halve og koke det halve.»
Da trollet var vel av garde, gav dattera seg til å bryne en stor, lang kniv. «Skal du ha den og slakte meg med?» spurte gutten. «Ja, du!» sa trolldattera. «Men den er ikke skarp,» sa gutten. «jeg kommer nok til å bryne den jeg, så du kan få livet av meg mer lettvint.»
Ja, hun lot ‘n få kniven, og han til å slipe og bryne. «La meg prøve den på hårfletta di,» sa gutten, «jeg trur den skal være bra nå.» Det fikk han lov til; men i det samme han greip hårfletta, bøyde han hodet bakover og skar det av trolldattera, og kokte så det halve og steikte det halve og satte det på bordet. Så tok han på seg klærne hennes og satte seg borti kroken.
Da trollet kom heim med gjestebudsfolka, bad han dattera – for han trudde det var henne som satt der, han – at hun au skulle komme og få seg mat. «Nei,» svarte gutten, «jeg vil ikke ha mat; jeg er så stur og lei av meg.» «Å, du veit vel råd for det,» sa trollet, «ta gullharpa og spell på!» «Ja, hvor er nå den henne, da?» spurte Askeladden att. «Du veit vel det, du – du har jo sist brukt den. Den henger jo der over døra!» sa trollet.
Gutten lot seg ikke det si to ganger; han tok den og gikk ut og inn og spilte. Men rett som det var, så skauv han knatrauet ut og rodde av sted så det fossa om trauet.
Om ei stund syntes trollet at dattera vart for lenge ute, og gikk etter for å se hva som feilte henne; så fikk han øye på gutten i trauet langt, langt ute på vannet.
«Er det du som har tatt de sju sølvendene mine?» ropte trollet. «Ja,» sa Askeladden.
«Det er du som har tatt teppet mitt med ei sølvrute og ei gullrute i au, da?»
«Ja,» sa Askeladden.
«Har du nå tatt gullharpa mi au?» skreik trollet.
«Ja, jeg har nok det,» sa gutten.
«Har jeg ikke eti deg opp likevel da?»
«Nei, det var datter di du åt,» svarte gutten.
Da trollet hørte det, vart han så harm at han sprakk.
Og så rodde Askeladden tilbake og tok med seg en hel haug gull og sølv, så mye som trauet kunne bære. Da han kom til kongsgarden med gullharpa, fikk han kongsdattera og halve riket, slik som kongen hadde lovt ‘n. Men brødrene sine gjorde han vel imot, for han trudde de bare hadde villet hans beste med det de hadde sagt.