Vi gjør private og spede forsøk på å fortelle at livet er godt det, vi tar fotoer av blomster, smilende barn, vakre ansikter med påsatte øyenvipper, vi smiler inn i selfien og prøver å formidle at gleden er sentrum av bildet og så legger vi på et passende filter for å understreke meningen med livet.
En slik kveld var det i går. Jeg så etter en god krim, fant ingen. NRK sender valg, kalt valgfri. Politiske budskap skal bli spennende underholdning. Jeg vil underholdes, men ikke av virkeligheten. Gi meg fiksjonen, en ramme som forteller at dette er egentlig ikke.
Jeg går i ditt sted
Kong Pelias hadde en datter hvis skjønnhet det gikk gjetord om. Frierne kom stadig, men kongen hadde en betingelse. Hans datter Alcestis kunne ikke gifte seg med andre enn den mann som kom i en vogn trukket av en løve og et villsvin.
I et lite kongerike levde det en konge ved navn Admetus. Riket og hans hjem var lite, men han var konge og han hersket med ydmykhet ovenfor sitt folk. En dag fikk kongen besøk, det var en tigger og dette overrasket kongen, fordi i hans kongerike var det ingen som sultet. Kongen ba tiggeren om å komme inn, få i seg mat, få vasket seg og en seng å sove i. Dagen etter ba tiggeren om få bli værende, han kunne arbeide i gjengjeld. Kongen gjorde han da til gjeter for kongens dyr. Hver dag dro gjeteren ut med dyrene, og dyrene så ut til å trives i gjeterens selskap. De melket mer, de var blanke i skinn og hadde nok ull. De dyrene som ble slaktet, smakte usedvanlig himmelsk.
En morgen gikk kongen for å se hvordan det sto til med gjeteren. Overrasket var han da han fikk se en ung vakker mann sitte å spille på en lyre. ”Hvor er gjeteren?”, ville kongen vite. ”Jeg er gjeteren, jeg er Apollo. Som en straff fra Zevs ble jeg ført til deg og nå skal jeg gi deg noe i gjengjeld for din gjestfrihet. Du skal vinne Alcestis.” Apollo brakte fram en gyllen vogn, en vogn trukket av en løve og et villsvin. På den måten fikk Admetus kongsdatteren Alcestis. Og alt var til det beste. Alcestis, da hun så han komme, visste hun at han ville hun elske, han kunne hun ikke leve uten. Det var slik det var spådd.
Bryllup ble holdt og det ble festet og feiret. Men i all rus og glede, glemte de å ofre til Artemis. Da Admetus og Alcestis trakk seg tilbake, gikk de til det tiltenkte kammers. Admetus hev seg i sengen av glede, lite visste han om den faren som ventet han der. Der var Artemis’ straff, han hev seg i døden. Sengen var dekket med slanger som snart sprøytet sin gift i han, så var de borte. Gråtende grep Alcestis sin manns hånd, ropte hans navn og ville ikke ta farvel, nå som hun endelig var blitt hans kone. Hun satt slik til hun merket skyggen. Hun snudde seg og der sto Thanatos, døden. Hun hev seg mot han og prøvde å presse han, få han til å rygge ut døren. Han var urokkelig, da sa hun: ”Ta meg i stedet. Det spiller jo ingen rolle. La meg gå i min manns sted. Jeg kan ikke leve uten han.” For Thanatos spiller det ingen rolle, han tok henne i armen og førte henne vekk. I det samme våknet Admetus som av en søvn, i tide til å se hvordan hans kone forsvant ut døren.
Det sies at hun sannsynligvis kom tilbake. Det kan være Herakles hentet henne eller så var det Persefone, gudinne av underverdenen som beundret henne og bestemte at hun skulle få reise tilbake.
Men hva vet jeg?