Vi spiser ikke grøt lenger hjemme, min yngste sønn kan ikke utstår det. Han spiser det meste, men ikke grøt. Grøt lager jeg på julaften, men da for å kunne ha riskrem på kvelden.
Her kommer en ekkel fortelling som involverer grøt!
Kilde: Folk tales of the British Isles av Michael Foss
Det var denne ungkaren som flørtet rundt og lovet giftermål både her og der, men han giftet seg aldri. Han kunne ikke bestemme seg for hvilken kvinne som ville egne seg til å være hans kone.
Det var en dag det hadde vært begravelse, en eldre kvinne var begravd og vår ungkar var litt beruset og skulle på dans i nabohuset. Der inne var det unge menn og unge kvinner og noen av hans slektninger. De spurte om han ikke snart skulle gifte seg. “Det skal jeg,” sa han “men jeg ikke hvilken kvinne som vil være den beste for meg.” “Du kan gifte deg med meg,” sa en kvinne. “Ikke henne, gift deg med meg”, sa en annen. “Jeg ville være en bedre kone enn begge”, sa en tredje jente.
“Jeg hadde med meg en stokk laget av slåpetorn busk, men på kirkegården klarte jeg å glemme den. Den av dere som våger å dra dit for å hente den, henne skal jeg gifte meg med,” sa ungkaren med et lurt smil. “Du kan dra til helvete,” sa to av jentene, “vi drar ikke til kirkegården på denne tiden uansett hva stokkene er laget av.” “Jeg skal dra,” sa den tredje jenta, “om du lover å gifte deg med meg og holder det løftet.” “Jeg lover å ta deg til kone,” sa han.
Så dro hun til kirkegården, uten frykt. Hun gikk og lette overalt etter stokken, men brått hørte hun en stemme fra en av gravene. “Åpne denne graven!” sa stemmen. “Jeg vil ikke,” svarte hun. “Du må åpne den”, sa stemmen. Og det var som hun ikke lenger hadde egen kraft eller vilje. Hun åpnet graven. Der var det en kiste med en mann i. “Ta meg ut av kisten”, sa mannen. “Jeg kan ikke”; svarte hun. “Du kan!” Hun måtte ta han ut av kisten. “Løft meg opp på ryggen”; sa han. “Hvor skal jeg bære deg?”; ville hun vite. “Jeg skal vise deg”; sa han.
Hun måtte løfte han opp på ryggen og hun bar han til et hus i nærheten av hennes eget. Der ba han henne om å stoppe og hun måtte bære han inn på kjøkkenet. Hele familien der sov. Mannen tente ilden. “Jeg er sulten, se om du kan finne noe jeg kan spise”, sa mannen. “Hvor kan jeg finne noe å spise?”, spurte hun, “jeg kjenner ikke dette huset og vet ikke hvor ting er.” “Det er havregrøt her. Hent det.” Hun fant det fram.
Så ville liket ha melk, men hun kunne ikke finne noe melk, heller ikke vann som trengtes til grøten. “Det er ikke en dråpe vann i hele huset”, sa hun. “Tenn et stearinlys!” Hun gjorde det. “Hold lyset for meg”, sa liket. Så gikk han til det rommet hvor husets to sønner lå og sov. Han tok en kniv og kuttet deres to struper, han tømte blodet ned i grøten og begynte å spise det. Han ville at jenta også skulle spise og hun lot som hun gjorde det, men hun gjemte grøten unna i skjørtet hun hadde på seg. “Det er stor synd,” sa hun “at dette skulle skje med de to guttene.” “Det ville ikke ha skjedd om de hadde hatt litt rent vann huset,” sa han, “Men det hadde de ikke og da må de ta det som kommer.” “Er det ingenting som kan bringe de to guttene tilbake til livet?” “Nei,” sa han, fordi du og jeg har spist opp havregrøten blandet med deres blod. Var noe av dette lagt i deres munner ville livet deres kommet tilbake. Og de to ville ha hatt et godt liv,” sa han. “Ser du enga som tilhører deres far?” “Jeg gjør det.” “Ingen kjenner til alt det gullet som er ved buskene der.”, sa mannen, “Men nå må du bære meg tilbake dit du fant meg.”
Hun løftet han opp på ryggen og gikk til hun nådde graven som hun hadde løftet han ut av. Hun la han ned i kista. “Jeg vil gå hjem nå!”, sa hun. “Det kan du ikke!”, sa han og holdt et godt tak i hånda hennes. “Kom! Legg jord over oss.” Hun strittet alt hun kunne og det ble en kamp. Brått hørtes hanen i det fjerne og han slapp henne og hun løp hjem.
Hun sov helt til moren vekket henne neste morgen. “For en skam at du ligger til langt ut på morgen, når det grusomme har skjedd hos naboene!”, sa moren. “Hva har skjedd?” “De fant sine to sønner døde denne morgen.” Da kom hun på det som hadde skjedd. Hun løp avgårde til naboen hvor alle hadde samlet seg gråtende. Hun gråt ikke. “Vil du gi meg en av dem til mann om jeg kan redde dine sønner?”, spurte hun deres far. Ungkaren var der også og han sa: “Jeg trodde du ville gifte deg med meg.” “Slutt med alt snakket dit. Du aner ikke hva jeg gikk igjennom i natt på grunn av deg.” “Gjør du narr av meg?”, sa faren “ingen kan bringe dem tilbake.” “Jeg gjør ikke narr av deg”, sa jenta, “om jeg får han ene og enga over der, skal jeg gi dem livet tilbake.” “Jeg gir deg alt om du kan bringe dem tilbake!”, sa faren.
Hun fant fram havregrøten, hun la det i deres munner og straks reiste de to seg som om ingenting hadde skjedd. Og ikke lenge etter giftet hun seg med den ene og hun fortalte han om alt det som hadde skjedd. Sammen gikk de og gravde ved buskene. Der fant de en gryte med gull. Gullet satte de i banken, men gryta tok de hjem. Det var noe skrift på den, men ingen kunne lese den.
Noen år senere fikk de besøk av en lærer som forsto seg på mye. Han så gryta. “Hvem er det som har skrevet på gryta?”, spurte han. “Det vet vi ikke,” svarte de. “Jeg ser det står skrevet: På den andre sider er det tre ganger så mye. Det er en slags gåte!” Men ekteparet forstod hva det betød. De gikk til enga og på den andre siden fant de tre gryter med gull. Da kan du selv tenke at de aldri ville mangle noe som helst.