I dagens innlegg kommer et par sagn fra Hvaler, om havfuer. Jeg har laget en lydfil til dette, i anledning et kurs jeg hadde i går, som du kan høre ved å trykke på knappen Soundcloud under.
Om du ønsker en mer juleforelling, kan du lese en her.

Havfrua i Børsekroken

Det var en gammel mann fra Spjærøya som slumpet til å få se havfrua. En dag rodde han vestover i en liten skjekte. Da fikk han på en stor stein i nærheten av Børsekroken se en kvinneskikkelse sitte ganske stille uten å røre seg. Ansiktet kunne han tydelig se, og det var både vakkert og vent. Ned etter ryggen hang håret, langt og bølgende. Da mannen kom nærmere og hun vel kunne høre åreslagene, dukket hun seg med ett under og forsvant.

Havfrua ved Torbjørnsskjær

De lå en gang to eldre og aktverdige fiskere ute ved Torbjørnsskjæret og trakk hummerteiner. Etter hvert begynte det å blåse opp og de drev på det de kunne for å bli ferdige til å seile til lands igjen. Da steg det med ett en havfrue opp av vannet. Hun sto en stund med overkroppen over vannet og stirret på dem uten å si et ord. Så dukket hun plutselig under og forsvant. Hun var svært pen å se på, men underlig liten og sped, ikke større enn en stor torsk. Da hun vel var blitt borte igjen, brøt det løs et uvær av en annen verden, men fiskerne var heldige og kom velberget i land.

En annen gang lå en fisker alene ute ved Skjæret. Best som han lå der og ventet på bitt, begynte det å mørkne i sør og trekke opp til styggvær. Da fikk han se havfrua komme opp av sjøen, og han hørte så tydelig hun sa: «Det gror i grener, det velter opp store stener, hu, heisan.»

Mannen ble redd, og for å stille havfrua tilfreds, kastet han over bord en skinnfell han hadde med seg. Da ble havfrua blid og ga ham et godt råd idet hun sa: «Reis hjem du vottemann min.» Og ikke før var mannen nådd inn til land, så brøt stormen løs, så det var stygt å se ut over.

Bibliografi
Engebretsen, K. W., & Johansen, E. (1947). Sagn fra Østfold. Oslo: Norsk Folkeminnelag.

Comments

comments