De kastet garnet over ripa, satte agn på kroker og tok til å fiske. Men det var ikke napp å få, ikke det at det spilte så stor rolle.
Plutselig, rykket det til i garnet. Mannfolka kastet seg over garnet og begynte å dra. Det var tungt, så de skjønte at de hadde fått litt av en fangst. Stor var overraskelsen, da de dro noe over ripa de aldri hadde sett maken til. For der i garnet hadde de fanget et vesen som var halvt fisk og halvt menneske. En vakker havfrue, med langt hår som hang nedover de nakne brystene.
«Slipp meg løs, jeg ber dere, slipp meg løs, så skal dere få et ønske hver oppfylt.» Ja , karene så på hverandre og den første sa: «Jeg ønsker at jeg var 50 ganger klokere.» Og poff, så var han det. Han kunne legge ut de mest avanserte matematiske formler.
Den andre karen sa: «Jeg ønsker at jeg var 100 ganger klokere». Poff, og mannen la ut om Shakespeare på gammel engelsk, han strødde rundt om seg med poesi.
Den tredje karen sa: «Jeg ønsker jeg var 1000 ganger klokere.» Da sa havfruen: Jeg pleier ikke å advare folk mot deres ønsker, men dette er ikke særlig lurt.» «Spiller ingen rolle, jeg vil bli 1000 ganger klokere.» «Men du skjønner, hele ditt syn på livet vil forandre seg, ja hele din tilværelse vil bli forandret, er du sikker. «Ja». Havfruen sukket og sa: «Javel, så er det gjort». Og poff så var han en kvinne.