Følgende fortelling er hentet fra boken ”Folktales of Chile” redigert av Yolando Pino-Saavedra. Jeg har nevnt boken her.

I denne fortellingen framstilles havfruen som et monster som ”igangsetter fortellingen” to ganger. Den første gangen i begynnelsen av fortellingen og senere i fortellingen når du tror det er slutt. For protagonisten er en ung mann som omsider vinner en prinsesse, men da er det hennes tur til å vise at hun er ham verdig. Her er fortellingen:

Det var en gang en fisker som hver dag måtte gi fisk til kongen. Den dagen han ikke maktet å gjøre det, ville hans hode bli hugget av. Fiskeren levde sammen med sin kone, deres to måneder gamle barn og en liten valp. Når han kom hjem om kveldene, pleide hunden å møte han i døren.

En natt fikk fiskeren ikke noe fangst. Brått kom en havfrue og sa. “Hør her fisker, om du gir meg det første som møter deg i døra skal jeg gi deg fisk.” Fiskeren tenkte “Min kone møter meg aldri i døren, heller ikke mitt barn. Hunden er den eneste som alltid er der.” Fiskeren gjorde en avtale med havfruen, kastet ut fiskegarnet og dro det opp fylt med fisk. Her var det nok fisk til kongen og nok til å selge i byen.

Da fiskeren kom hjem, kom hans lille sønn ut så fort han kunne krabbe og klemte faren rundt hans ben. Fiskerens hjerte sank: “Min sønn, min sønn, jeg må gi deg til en havfrue”, tenkte han. Uten et ord dro han til kongen med fisk og for å selge resten til byfolket. Den kvelden tok han med seg hjem alt det de trengte i deres lille hjem, men han sa aldri et ord om det som hadde skjedd med havfruen.

Mannen dro ut for å fiske hver kveld. Avtalen med havfruen var at han skulle levere fra seg det som kom i døren etter seksten år. Gradvis ble fiskeren rikere enn kongen og imens vokste sønnen seg sunn og frisk. Sønnen ble en vakker gutt og da det nærmet seg tiden, ble faren stadig mer mismodig. Tiltros for at kona laget den aller beste maten, kunne han ikke spise. Og en dag sa hun til han. “Spis, min kjære. Har jeg gjort noe galt?” Men fiskeren svarte ikke. Tilslutt spurte sønnen: “Hvorfor spiser du ikke far? Det ser ut som du ikke vil jeg skal være her.” “Nei”, sa faren, “Det er ikke slik det er.” Og dermed fortalte han det som hadde skjedd en gang. Da sønnen hadde hørt fortellingen sa han: “Er det alt, far? Bring meg til henne. Men først ønsker jeg at du skal gå for å kjøpe en fargerik sal.” Den stakkars faren dro avgårde og kjøpte en rekke fargerike tepper som de laget en sal av. Deretter ba sønnen om de skulle samle alle hestene til en flokk. Tidlig neste morgen valgte sønnen den vakreste hoppa og salte henne med den fargerike salen. Moren laget frokost og gråt over sønnen. Han tok farvel med sin mor og gikk ut til faren. De steg opp på hestene og red mot havet.

Havfruen ventet ved kanten av havet og da hun fikk se gutten, utbrøt hun: “Så vakker han er og for en vakker sal. Du må gi meg både gutt og hest!” Faren kastet sin lasso ut i havet hvor havfruen tok den i mot og deretter red faren det beste han kunne bort derfra og han så seg ikke tilbake. Havfruen kunne ikke ta øynene bort fra gutten: “Så vakker han er og for en vakker sal.” Så begynte hun å dra i tauet og dra hesten ut i havet, men dyret rygget, og jo mer den trakk seg vekk, jo mer skjøv havet seg tilbake fra havfruen. Hesten fortsatte å dra til havfruen ble trett av å bli dratt ut av havet og ga slipp på tauet. Da galopperte hesten bort derfra, mot et fjell, mens gutten hang fast i nakken.

I det store fjellet mistet gutten veien. Etter å ha ridd en god stund, kom han til et sted hvor det var flokker av fugler og dyr rundt en død ku.

“Hvorfor spiser dere ikke?” spurte den unge rytteren om da han nærmet seg. “Fordi”, svarte løven, “Vi har alle forskjellige størrelser, noen vil spise mer og andre mindre. “Jeg kan dele det opp for dere”, sa gutten. Han gikk ned fra hesten, tok av seg sin poncho og begynte å stykke opp deler av den døde kua til alle dyrene, fra det største dyret ned til den minste. Alle dyrene var fornøyd med dette, straks gutten hadde gjort dette, hoppet han opp på hesten igjen og red videre. Han hadde ikke ridd langt før løven sendte en falk etter han for å bringe han tilbake. Da slo det gutten at dyrene kanskje ikke var mette og at de planla å spise han også. Men han hadde ikke noe annet valg enn å snu og komme tilbake. Da han sto framfør løven, sa denne, “Jeg ba deg komme tilbake, fordi vi bestemte oss for å gi deg gaver. Min gutt, når du ønsker det, skal du si ‘I navnet til den fryktede løven’.” Gutten takket for det. Så kom mynden og sa: Når du trenger det, skal du si ‘i navnet til den raske mynden’. Og slik fortsatte det med falken og duen.

Nå som gutten var velsignet med gaver, fortsatte han sin reise. Etter et stykke, gikk han ned av hesten og skapte seg om til en løve, så jaget han bort hesten og fortsatte reisen som løve. Han reiste i to dager og to netter uten å stoppe. Så skapte han seg om til en mynde og reiste i to dager og netter til. Han skapte seg om til en falk og fløy så langt og så lenge som han kunne. Men fortsatt kunne han ikke se noe hus eller mennesker. Han landet i et tre og sa: “i navnet til den raskeste duen”. Han fikk øye på et hus og fløy ned, skapte seg om til seg selv og gikk til huset for å be om arbeid. En fin herremann tok han imot og ga han arbeidet som gjeter.

Mannen i huset var rik og hadde en eneste datter. Tidlig neste morgen sto hun opp for å lage frokost til gutten. Etter å ha spist gikk han ut med mannen for å se på flokken av dyr, og han visste nøyaktig hvor mange han hadde. “Ta aldri med sauene og kyrne til innsjøen som ligger nedenfor her,” sa den rike mannen. “For der er det et grusomt villsvin som spiser mine dyr.” Men ikke før mannen var gått inn, før den unge mannen ledet dyrene til innsjøen. I det samme han ankom, kom det ville beistet fram og grep en sau med sine hoggtenner. “I navnet til den fryktede løven”, sa gjeteren, han ble til en løve og begynte å kjempe mot villsvinet. De kjempet hele dagen, men ingen vant over den andre. Omsider brølte villsvinet: “Ved gjørmen i min innsjø, jeg skal ta knekken på deg.” “Ved kysset av en jomfru and et sauehode kokt i en gryte med eddikvin,” sa løven, “jeg skal ete deg opp i løpet av et øyeblikk.” Tilslutt avsluttet de kampen. Villsvinet pilte avsted til sitt gjemmested ved vannet og gjeteren dro hjem med flokken.

Da eieren kom for å telle flokken, så han at det manglet kun en sau. Mannen sa til sin datter: “Dette må være en modig kar, det manglet bare en sau. Jeg vil at du skal holde et øye med han, min datter.”

Dagen etter sto datteren opp enda tidligere for å lage en god frokost. For et måltid det var! Og det ble servert tre glass med den gjeveste vinen i huset. Etter frokosten gikk gutten avgårde med flokken til den samme innsjøen som sist. Og ganske riktig, brølende kom villsvinet ut og til å jakte på flokken med dyr. Gutten skapte seg om til en løve og kampen var i gang. Da de hadde kjempet en god stund, brølte villsvinet: “Ved gjørmen i min innsjø, jeg skal rive deg i småbiter.” Løven svarte: “Ved kysset av en jomfru and et sauehode kokt i en gryte med eddikvin, jeg skal snart ta knekken på deg.” Datteren overhørte alt og gikk til faren for å fortelle det. “Og hvordan er det med deg?”, spurte faren. “Jeg er ren som den dagen jeg ble født”. “Det er godt nok”, sa faren da og han fortsatte: “Nå skal du lage mat til denne unge mannen, slik han ønsker det.” Like etter kom gjeteren tilbake med flokken og stengte dem inne for natten. Herren i huset telte over dyrene og det var ikke en som manglet. Han tok den eldste sauen, slaktet den og skar av den dens hode som han så ga til datteren. De ga gjeteren et måltid og denne kvelden behandlet de han som om han var en konge. Imens kokte sauehodet i gryta gjennom hele natten.

Tidlig neste morgen sto husets datter og gjeteren opp. Gutten forsynte seg godt av gryta med sauehodet, deretter dro han til innsjøen. Villsvinet fikk nok en gang øye på han og de begynte å sloss. Men denne gangen slo gjeteren ned på villsvinet i løpet av kort tid. Han dro den bort fra innsjøen og åpnet den, ut sprang det en rev ut av villsvinets mage. Den unge mannen skapte seg om til en mynde og jaktet på reven. Han fikk tak i den på terskelen til huset som tilhørte en kjempe som bodde i nærheten. Han tok med seg reven tilbake til innsjøen. Da han åpnet den, fløy det en due ut, som straks fløy mot kjempens slott. Men gutten skapte seg om til en due og grep den andre rett foran kjempens balkong. Han tok med seg fuglen til innsjøen, åpnet den og fant et egg. Han tok egget og gikk til kjempens palass. Der fant han kjempen liggende dødssyk i sin seng. “Gi meg egget, gutt!”, stønnet kjempen, “Og du skal få alle mine skatter.” “Gi meg først dine nøkler,” svarte gutten, “hver eneste en.” Da den syke kjempen hadde gjort dette, tok gutten et godt tak rundt egget og sa: “Åpne munnen din, fordi jeg skal kaste denne inn i deg.” Med all sin styrke hev han egget mot kjempen, som knuste mot kjempens panne og drepte han på flekken.

Den unge gjeteren begynte straks å åpne alle dørene i palasset. I et rom fant han en prinsesse innestengt. Hun var vakker. Han åpnet en annen dør og der var en enda vakrere prinsesse. Da han åpnet en tredje dør fant han en prinsesse som det ikke fantes maken til. Gutten giftet seg med denne.
Etter at han hadde giftet seg dro han til herremannen for å se hvordan det sto til. “Ikke dra,” ba den rike herremannen. “Gift deg med min datter, hun er mitt eneste barn og jeg er en rik mann.” “Jeg er allerede gift,” sa den unge mannen. Herremannen betalte han og den unge mannen dro hjem og fortalte sin kone alt det han hadde vært igjennom. Hans kone så på han og sa: “Bare pass på at du aldri mer drar til havet, for da vil hun straks være der og ta deg.”

Dagene gikk og den unge mannen ble en jeger. Og som tiden gikk glemte han om faren i havet. En dag da han tilfeldigvis gikk langs havet, fikk havfrua øye på han og dro han ned til seg.

Han kom ikke hjem og kona var sikkert på at han var i havfruens makt. Hun dro avgårde til en gullsmed og ba om gullepler. Da disse var klare dro til en skog og la fra seg eplene, bortsett fra et. Så dro hun avgårde til havet og der fant hun fram det første eplet, som hun hev fra den ene hånden til den andre. Havfruen fikk øye på noe som glitret, så eplet og ropte til kvinnen: “Selg meg eplet ditt, prinsesse.” “Om du viser meg din mann ned til skuldrene, skal eple bli ditt.”, svarte kongsdatteren. Havfruen tok tak i den unge mannen og løftet han opp til skuldrene. Da prinsessen kjente igjen sin mann, hev hun eplet til hanfruen.

Prinsessen gikk tilbake til skogen og hentet et eple vakrere enn det første. Da havfruen så dette eplet, ropte hun: “Prinsesse, selg meg eplet ditt.” “Det er ditt om du viser meg din mann ned til midjen.”, svarte prinsessen. Havfruen grep den fangede mannen og løftet han opp så han syntes ned til brystet, prinsessen kastet eplet til havfruen. Deretter gikk hun til skogen og hentet det tredje eplet som var det vakreste. Det gikk som de forrige gangene, havfruen ville ha eplet og prinsessen svarte: ”Du skal få eplet om du kan løfte mannen opp i håndflaten din. Da havfruen gjorde det, skapte mannen seg om til en due og fløy langt avsted. Prinsessen kastet eplet til havfruen og dro derfra. Da hun kom hjem, satt mannen og ventet på henne. De giftet seg påny og denne gangen lovet mannen å holde seg der. Og det er alt vi vet om den saken.

Comments

comments