En fattig fiskermann og hans sønn var ute og fisket. De kastet garnet over ripa på båten. Sønnen fulgte garnet med øynene mens det sank ned i det mørke dypet. Ikke før det var ute av syne, kjente de noe tungt rykke i garnet og de tenkte at det måtte være en stor fangst. De dro garnet opp igjen, der innetullet i garnet satt det en havfrue. Først ble de fylt med frykt over fangsten de hadde fått. Fiskeren vil straks drepe det monsteret de hadde fått om bord, men sønnen så havfruens bedende øyne og ba faren om å spare henne. Faren lyttet til sin sønn. Forsiktig løsnet sønnen garnet rundt havfruen og da hun var fri, hoppet hun ut i havet. Sønnen fulgte henne med øyne og så hvordan hun løftet hodet over vannflaten. Hun så på han engang og så forsvant hun ned i dypet. Gutten kunne ikke glemme synet av henne, den nakne kroppen, både slimete og glatt. Skjelvingen gjennom kroppen da hun satt der i båten. Det var både noe han gjenkjente og ikke kjente til.

Den natten da sønnen lå og sov, hadde han en drøm. Han drømte at en dryppende våt kvinne kom bort til senga hans. Hun bøyde seg ned mot han og hvisket til han så det kilte i hans øre: «Nede ved stranda går det noen sauer som er min gave til deg. De sauene tilhører deg.» Han bråvåknet og følte det var vått i senga. Flau over det hele, sa han ingenting. Tidlig neste morgen, dro de av gårde for å fiske igjen. Nede ved stranda fikk de øye på en flokk med sauer. De var fete og med ull som rakk ned til bakken. Sønnen husket drømmen, men han tenkte at så fine og fete sauer måtte tilhøre noen andre. Så han lot de gå. Og da de kom hjem fra fiske var sauene borte.

Andre natt drømte han igjen om at den våte kvinnen kom til han og denne gangen hvisket hun: «Nede ved stranda ligger det en båt. Det er min gave til deg. Den båten tilhører deg.» Igjen bråvåknet han, våt. Forundret ble fiskeren og hans sønn da de kom ned til havet og fikk se en staselig stor fiskerbåt. Sønnen tenkte at den var altfor fin til å tilhøre han. Han lot den stå og da de kom hjem fra fiske var båten borte. Tredje natt kom kvinnen i drømmen igjen. Hun hvisket: «Siden du ikke tok sauene eller båten, er dette den gaven jeg kan gi deg. Havet vil alltid la deg være i fred og alltid skal din fangst være god.»

Sønnen ble en mann som alltid seilte i stille farvann. Lykken var alltid med han. Han levde til han ble en gammel mann, men aldri så han havfruen igjen.

Comments

comments