Det var en konge som hadde en eneste datter. Kongen elsket sin datter høyere enn seg selv. Og han ønske var hun skulle gifte seg med emiren over alle emirer.
Kongen samlet emirer fra alle land, slik at de kunne fri til hans datter. Men hun avviste dem alle. Da ble hennes far sint, for han ønsket så inderlig at hun gifter seg med en emir, det spilte ingen rolle hvilken, bare han var en emir.
Etterhvert forsto han grunnen til hennes avvisninger, og den grunnen gikk under navnet Hasan. Dette irriterte kongen, for Hasan var bare en vanlig ung mann og ikke en emir. Han tenkte at det måtte være en måte å skille disse to på, samtidig tålte han ikke tanken på at datteren hans skulle bli trist og sørgmodig.
Kongen henvendte seg til sin vesir. Vesiren var som en rev, han var klok og sleip. Han sa til kongen: ”La meg ordne dette her. Jeg skal ordne saken slik at det går din vei. Du vil sette pris på det.” Kongen svarte: ”Det er en betingelse og det er at datteren min forblir lykkelig!” Vesiren svarte: ”Ikke bekymre deg. Jeg vet en vei.” Kongen ville vite hvordan og vesiren sa: ”Vi skal hente Hasan og fortelle ham at konge er villig til å gi han sin datter på en betingelse. Vi skal ta to papirbiter, hvor vi skriver død på den ene og liv på den andre. Han skal trekke en av lappene og lappen avgjør hans skjebne.”
Kongen var i tvil, ”hva om han trekker lappen det står liv på?”. ”Vi sier det står liv og død”, sa vesiren, men i virkeligheten står det død på begge. Så han ville trekke død uansett.” Kongen sa til vesiren: ”Jeg gratulerer deg. Du er en trofast vesir jeg kan stole på.”
Dagen etter inviterte kongen sine venner og byfolket og han ba også Hasan til festen. Nå var det slik at kongens datter hadde fått vite om trikset og hun fikk sendt en beskjed til Hasan. Hun forklarte hva som kom til å skje og ba han om å ikke komme til festen.
Alle kom til festen. Vesiren ventet, kongen ventet og datteren var glad så lenge hun slapp å se Hasan der. Men Hasan kom. Alle ventet spent på hva som skulle skje. Kongen var lykkelig og vesiren gledet seg, han sa til kongen: ”Nå skal vi bli kvitt han.” Kongen reiste seg og holdt en tale for folket. ”Lytt folk. Jeg er en rettferdig konge. Jeg har en datter som mer kjær til meg enn alt annet. Jeg er villig til å gi henne til Hasan, en av det vanlige folket. Men jeg har en betingelse. Her er det to papirbiter. På den ene står det ”Liv” og på den andre ”Død”. Om Hasan trekker lappen det står død på, skal vi henrette han. Om han trekker den andre lappen, er han min datters rette mann.” Folket sa: ”Godt.”
Hasan tok en papirbit og svelget den og sa til folket: ”Jeg har svelget en papirbit. La oss åpne den andre. Om det sår død på den, vil det si at jeg valgte liv.” Kongen var forvirret og vesiren visste ikke hva han skulle gjøre. Det gikk opp for dem begge at Hasan var modigere og smartere enn dem. Det fantes jo ikke en lapp som det sto liv på. De måtte åpne den andre lappen. Det sto ”død” på den. Folk klappet og sa: ”Hasan er konge. Hasan er kongen.” Kongen reiste seg og sa til vesiren: ”Du er ikke en verdig vesir!” Hasan fikk kongens datter og ble den vesiren.