Det hadde seg slikt at da dyrene ble skapt, hadde alle noen som var dem redd, bortsett fra haren som var redd for alle. Han måtte flykte fra alle, men ingen flyktet fra han. Dette sørget haren over, han sørget så hardt at den nesten ikke syntes det var verdt å leve. En dag da han satt på en knaus og grublet over dette, ble den så nedtrykt at den tenkte at nå var det på tide å ende det hele. Den satte av gårde mot sjøen. Ved bredden lå det en gjedde og lurte. Da den fikk se det svære beistet komme hoppende, skvatt fisken slik til at den straks svømte med et plask mot dypet. Da haren så dette ble han så glad at han stoppet og så begynte han å le. Han lot hjertelig og bredt, så bredt leppa sprakk midt på. Siden da har haren hatt en kløft i leppa.
Haren
publisert av Asbjørnsen og ble nedskrevet av Engebret Færden i 1879.