Haren gjorde ofte narr av skilpadda fordi den hadde så korte bein og var så sein av seg. “Se på meg,” sa han, “jeg kravler og kryper ikke av sted slik som du gjør. Med disse beina her er jeg langt av gårde på et blunk.”

“Jo da, jeg ser nok det,” sa skilpadda. “Men jeg skal nå likevel våge å kappspringe med deg. La oss løpe i vei en times tid og se hvem som kommer lengst. Og så vedder vi om det.”
Jo, det var haren straks villig til. Og de la i vei med en gang. Men haren sprang så fort at på et øyeblikk var han langt foran skilpadda. Og da han kom til en fin liten solbakke, la han seg like godt ned og tok seg en lur. “Jeg kommer naturligvis lenger enn skilpadda likevel,” tenkte han.

Skilpadda krøp og krøp rolig og jevnt og trutt hele tida. På veien kom den fordi det stedet der haren lå og sov. Og da timen omsider var til ende, var det skilpadda som hadde kommet lengst og som hadde vunnet veddemålet.

Comments

comments