Når du går ut om morgenen, rett før sola har stått opp, så vil du se at gresset er våt! Vet du hvorfor?
I begynnelsen av tiden, en tidlig morgen , i den stille timen før solen sto opp, gikk haren ut, og han også oppdaget at gresset var vått. Mens han sto der og undret seg over hvor vannet var kommet fra, hørte han noen gråte. Han så opp og fikk øye på månen som gråt. Store tårer rant nedover hans runde, gule ansikt og falt nedpå jorden slik at gresset ble vått. ”Måne, måne, hvorfor gråter du?” ”Jeg gråter fordi jeg skulle ønske jeg var som mennesket.” ”Men hvorfor ønsker du det?” ”Jeg skulle ønske jeg var som mennesket, for mennesket dør aldri.” ”Men mennesket dør. Kom så skal jeg vise deg. Kom med meg.”
Månen gikk ned fra himmelen, og haren tok han til en hytte. Der, igjennom vinduet, viste haren månen en gammel mann som lå på sin seng. Han pustet tungt for han lå på sitt siste. ”Se mennesker dør.” ”Å, nei, se der”. Månen pekte gjennom et annet vindu. Han viste haren en annen seng, og på den lå en kvinne med et nyfødt barn i sine armer. Ved siden av henne sto en mann. “Se, de er sammen, det er alltid en ny fødsel. Men jeg er alene. Når jeg dør så vil det aldri igjen være en måne. Derfor gråter jeg.” Så klatret månen tilbake opp på himmelen. Og der gråter han fortsatt, som du kan se tidlig om morgenen.