Det var en gang en hane som sto på en møkkhaug og gol og flakset med vingene. Så kom reven bort til han. «God dag!» sa reven. «Jeg hørte nok du gol, » sa han, «men kan du stå på ett bein og gale og blunde, så som far din kunne? » sa Mikkel. «Det kan jeg både godt og vel,» sa hanen, og sto på ett bein, men han blunda bare med det ene øyet, og da han hadde gjort det, så briska han seg og slo med vingene, som han hadde gjort noe stort.

«Det var vakkert, » sa reven; «det er mest likså vakkert som når presten messer i kjerka. Men kan du også stå på ett bein og blunde med begge aua på én gang? Det tror jeg snautt du kan! » sa Mikkel. «Nei, far din, det var kar til mann det,» sa han. «Å, jeg kan da det jeg med,» sa hanen, han sto på ett bein og blunda med begge øynene og gol. Hui! satte reven på ham, tok ham over nakken og slengte ham på ryggen, så han ikke fikk galt ut før det bar til skogs med ham så fort Mikkel orka springe.

Da de kom under ei gammal kvistegran, slengte Mikkel hanen i bakken, satte foten på brystet hans og ville ta seg en smakebete. «Du er ikke så gudfryktig du, Mikkel, som far din, «sa hanen; «han korsa seg og ba for maten han, » sa han. Jo, Mikkel ville da være gudfryktig – bevares vel. Så slapp han taket og skulle til å legge labbene i kors og lese. Vips! fløy hanen opp i et tre. «Du skal nok ikke sleppe for det, » sa Mikkel med seg sjøl; gikk så bort og kom igjen med et par skårefliser etter tømmerhoggerne. Hanen kikka og kikka etter hva det kunne være. «Hva har du der? » sa han. «Det er brev jeg har fått fra paven i Rom, » sa reven; «vil du ikke hjelpe meg å lese dem, for jeg er ikke brevsynt sjøl.» «Jeg ville så gjerne, men tør ikke nå,» sa hanen. «Der kommer en skytter; jeg sitter bak leggen; jeg ser’n, jeg ser’n! » sa han. Da reven hørte at hanen klunka om skytteren, la han på sprang det snøggeste han vant. Den gangen var det hanen som brukte revekroken.