Kilde: Burton bind 5

På en gård levde det en fin hane. Hanen var godt opp i årene, en fornem hane som tiden hadde gjort vis og klok. Så hendte det en dag at hanen tok til å vandre dit lykken førte han, det vil si han pikket og plukket og søkte frø, hvete og bygg og annet som kom framfor han på veien. Men så opptatt var hanen av dette, at han snart oppdaget at han hadde vandret langt vekk fra gården, han hadde gått seg vill. Han snudde seg både til høyre og venstre, men kunne verken se en venn eller en bekjent og der ble han stående perpleks over skjebnen som hadde slått ned på han.

Mens han sto slik i tvil om hva han nå skulle gjøre, fikk han se en skikkelse komme nærmere og snart så han at det var en rev. Hanen snudde seg og fikk øye på en høy mur. Han slo ut med vingene og flakset opp på muren og slo seg ned der.

Reven kom til foten av muren og så at han selv ikke kunne klatre opp, så han løftet på sitt hode og sa: «Fred være med deg, kjære bror og snart venn!» Men hanen så ikke ned og svarte heller ikke. Reven fortsatte: «Hva er det med deg, kjære venn, er noe galt siden du ikke svarer på min hilsen?» Hanen forble stille. Reven sa: «Vil du ikke høre siste nytt jeg bringer, en stor hemmelighet som kom meg for øre?» Hanen lot som om han var opptatt med egne tanker. stirret på noe i det fjerne og forble taus. Reven fortsatte: «Min bror, hør her: dyrenes konge, løven og fuglenes konge ørnen, har vært ute på en reise. Der kom de til et sted hvor gresset var høyt og hvor alle slags ville dyr levde i fred og fordragelighet side om side. Ideen om dette fredfylte har de tatt med til oss. De krever fred blant alle dyr og stakkars den som bryter denne nye loven. Den blir revet i fillebiter. De har utpekt med som budbringer, min oppgave er å fortelle dette til alle dyr. Nå er det fred blant dyrene. Jeg må også rapportere til kongene om det er noen som ikke adlyder denne orderen. Jeg ber deg derfor om å gå ned fra muren, for du har intet å frykte.» Men hanen rørte seg ikke, det var som om han ikke hadde hørt det reven hadde sagt, han satt med hodet høyt og stirret utover. Reven sa da: «Hører du ikke mine ord, om du ikke kommer ned. Gi meg i det minste noen ord som jeg kan ta med til regentene.» Da sa hanen: «Jeg har hørt din tale og jeg skulle bli med deg, da jeg brått fikk øye på noe i det fjerne.» «Hva da?» spurte reven. «Først så jeg bare en støvsky, deretter jaktfalker, la meg se litt mer…» «Hva ser du nå?» sa reven som nå kjente en liten frykt komme snikende.

Hanen stirret lenge og vel og sa så: «Ja, nå ser jeg hva støvskyen er. Hunder, det er jakthunder. Og så noe som er mye større, noe med lange bein og lang man og som knegger. Nå er det like før de er her.» Reven sa: «Min venn, jeg kom på noe, så jeg tar et raskt farvel med deg nå.» Reven skulle til å løpe, men hanen sa: «Hvorfor slik hastverk, du har jo en viktig melding å melde disse som kommer farende.» «Denne freds saken gjaldt ikke hunder,» sa reven og for avgårde. Da hanen ikke lenger så reven, fløy han ned fra muren og gikk hjem. Fra muren hadde han sett sin egen gård og hadde ikke problemer med å finne hjemveien. Og vel hjemme på gården hadde han en god fortelling å fortelle.

Comments

comments