Hanen og katten som bodde i en jordhytte

av | aug 12, 2018 | 1001 fortellinger

Nedtegnet av Sigrid Undset, fortalt av Caroline Thorvaldsen

 

Det var engang en hane og en katt som bodde i en jordhytte. De hadde en kvern som var slik at de behøvde bare å sveive på den og si hva de ville ha, så malte kvernen det med det samme: kaffe og smørbrød og kake o melk og sjokolade og vin og stek og saftsuppe og vafler og fiskeboller – alt dere bare kan tenke dere, at dere kunne få lyst på.

Så var det en dag at kongen og statsministeren var ute og spaserte. Og da kom de forbi denne jordhytten. «Stakkar, det må da være noen forferdelige fattige folk, de som bor i en sånn ussel jordhytte,» sa kongen. «Du får gå inn og gi dem tusen kroner du, statsminister.» «Å, de trenger nok ikke det, de,» sa statsministeren. «For de har meget bedre råd enn selve kongen. Det er en hane og en katt som bor her, og de har en kvern som er slik og slik –« og så fortalte han kongen hva det var med denne kvernen.

«Den må jeg nok få kjøpt!», sa kongen for da trengte han ikke tenke på det engang, hvor han skulle få mat og penger fra til alle soldatene sine, mente han. Og så gikk de inn og sa til katten at kongen ville kjøpe kvernen hennes for hundre tusen kroner. «Nei, jeg tør nok ikke selge kvernen jeg,» sa katten, «når ikke hanen er hjemme; jeg må spørre han om lov først.» Men da ble kongen sint og sa, at det spurte han ikke noen fillehane om – han var kongen, og når han ville kjøpe kvernen deres, så skulle de vær så god selge den! Dermed tok han kvernen og la pengene på bordet og så gikk han sin vei. Katten stakkar var så redd, så hun torde ikke si et ord imot.

Da hanen kom hjem, ble han sint, for katten hadde ikke maten ferdig til han. «Maken til lat kjerring,» sa han, «du behøver ikke mer enn å sveive på en kvern, så står det på bordet, og så gidder du ikke ha unnagjort det engang, til jeg kommer hjem!» «Å kjære vakre vene deg, vær ikke så vond da, for det er ikke min skyld,» sa katten. «Kongen var her og tok kvernen vå – « og så fortalte hun allting. Men da ble hanen enda sintere, og så sa han, at når katten hadde latt kongen få lov til å dra av gårde med kvernen deres, så fikk hun vær så god gå opp på slottet og få den tilbake, «og vil ikke kongen gi den fra seg med det gode, så får du klore ut øynene hans.» Det var ingen råd med det, katten måtte ivei, så lite modig som hun var på det. Men ikke før var hun kommet opp på slottet og hadde sagt sitt ærende, så tok kongens soldater og jaget henne ut, og så slapp de alle de sinte bikkjene til kongen, og de satte etter katten. Hun ble så redd at hun fòr like opp i et høyt tre, og så stakk hun ut begge øynene sine på en kvist. Og hun var så redd for de sinte hundene til kongen, så hun ble sittende i treet til langt på natt. Men da hun kom hjem til hanen, fikk hun ikke annen trøst enn han sa, hun var en dum katt: «og vi får nok ikke igjen hverken kvernen vår eller øynene dine uten jeg selv går og henter dem.»

Neste morgen la hanen ivei. Og han var så sint at han bruste med alle fjærene sine. Da han hadde gått en stund, møtte han en rev: «Goddag hane,» sa reven. Hvor skal du hen, siden du flyr så fort?» «Å, jeg er buden til gjestebud i kongens gård,» sa hanen. «Kjære deg da, hane, kan du ikke ta med litt av gjestebudsmaten til meg,» sa reven. «Jeg er så sulten, det er tre dager siden jeg smakte matsmulen.» «Nei, det kan jeg ikke,» sa han. «Du kan da vite, det e rikke folkeskikk å ta med seg mat hjem fra gjestebud. Men du kan bli med meg opp på slottet, så får vi se – kanskje jeg få deg inn fordi kongens dørvoktere. Du får krype ned i maven min så lenge.» Så gapte hanen alt han orket og reven smatt ned i maven hans og satte seg der. Og da var hanen blitt enda meget større og barsket seg og brisket seg så det var fælt, mens han gikk videre.

Da han hadde gått et stykke til, møtte han gråbein. «Goddag hane,» sa gråbein. Hvor skal du hen, siden du flyr så fort?» «Å, jeg er buden til gjestebud i kongens gård,» sa hanen. «Kjære snille deg,» sa ulven, «kan du ikke ta med litt mat til meg. Jeg er så sulten, det er tre uker siden jeg smakte matsmulen.» «Du er visst ikke riktig, du,» sa hanen. «Tror du ikke jeg vet folkeskikk kanskje, men tar med meg mat hjem fra gjestebud. Du får heller bli med meg opp på slottet, kanskje jeg skaffe deg inn fordi kongens dørvoktere. Du kan krype ned i maven min så lenge.» Så gapte hanen igjen og ulven smatt ned i maven hans og satte seg der. Da var hanen blitt enda større og digrere og sintere, og han basket med vingene og gol og brisket seg så det var svært og så gikk han videre, og da han hadde gått et stykke til, så møtte han en bjørn.

«Goddag hane,» sa bjørnen. Hvor skal du hen, siden du flyr så fort?» «Å, jeg er buden til gjestebud i kongens gård,» sa hanen. «Kjære deg da, hane,» sa bjørnen, «kan du ikke ta med litt av gjestebudmaten til meg. Jeg er så sulten, det er tre måneder siden jeg smakte matsmulen.» «Det er nå vel ikke folkeskikk å ta med seg mat, når en er i gjestebud,» sa hanen. «Men jeg kan ta med deg opp på slottet, så skal jeg se om jeg kan få lurt deg inn kongens dørvoktere. Du kan krype ned i maven min så lenge.» Så gapte hanen alt han orket og slukte ned bjørnen til de to andre som satt i magen hans alt. Men da ble han så stor og så svær o så sint, og han brisket seg og flakset med vingene så forferdelig, at kongens dørvoktere løp og gjemte seg straks de så han, og han flakset rett inn i stuen til kongen.

«Kykeliky, di tjuvkonge, vil du komme hit med den kvernen som du stjal fra katten, og det med en eneste gang», skrek han. Men kongen bare ropte på soldatene sine og sa, at de skulle ta denne frekke hanen og bære han bort i gåsehuset til de hundre sine gassene som kongen hadde – så kunne de plukke hanen i tusen filler. Soldatene gjorde det, og straks kom alle kongens sinte gasser settende imot hanen og skulle slite han i stykker med nebbene sine. Men hanen ropte: «Ut med deg rev, – nå er gjestebudsmaten ferdig til deg – « og så gapte han, og reven fòr ut av halsen hans og fløy hit og dit imellom gassene, og bet og slet, og så varte det ikke lenge, innen han hadde gjort ende på alle kongens gasser. Da reven hadde spist seg god og mett, sa hanen: «Nå er det best at du ser til og smetter ut, før kongen kommer – så grådig som du har vært, og slik som du har rakket til herinne, vil ikke jeg ha skyld for at du kom med til gjestebudet.» Så fant reven seg et hull, som han kunne slippe ut av, og så strøk han bent til skogs.

Om morgenen sa kongen til den som stelte gjessene hans, at de fikk gå ned til gassene og sope opp, om det skulle ligge utover noen fjær eller slikt av den hanen som ble satt inn til dem i går. Men straks de lukket på døren til gassehuset, fløy hanen ut forbi dem og like inn til kongen:

«Kykeliky,» gol han «din tjuvkonge, vil du gi tilbake den kvernen som du stjal fra katten – ellers skal det ikke gå bedre med deg enn det gikk med gassene dine!»  Da kongen fikk se hvordan reven hadde fart med gassene hans, ble han nokså redd. Men så ropte han på soldatene sine og sa, de skulle ta den fæle hanen og bære den inn i sauefjøset hans til de hundre sinte sauebukkene som kongen eide, så kunne de tråkke fordervet denne hanen.

Men ikke før var hanen kommet inn i sauefjøset, så ropte den at nå kunne ulven komme ut, for nå var her gjestebudskost til den. Så rev gråbein i hjel alle kongens sauebukker, og da den hadde ætt seg mett, sa hanen at nå fikk han se å komme seg ut – for han hadde vært så grov og grådig så hanen ville ikke ha ham her lenger.

Om morgenen, da gjeteren skulle slippe ut saubukkene, strøk hanen rett forbi han og like opp til kongen:

«Kykeliky, di tjuvkonge,» skrek han, «vil du komme hit med den kvernen som du stjal fra katten, ellers så skal jeg gjøre med deg sånn som jeg har gjort med saubukkene dine!» Da kongen fikk se etter i sauefjøset sitt, ble han nok redd, men så ropte han på soldatene sine og sa, de skulle ta hanen og sette han i fjøset, for der hadde kongen hundre olme okser – de måtte nå vel greie å få livet av den fæle, uforskammede hanen. Men ikke før hanen var kommet inn i fjøset og alle de olme oksene satte innpå han, så skrek han: «Ut med deg, bamse brakar – her er gjestebudskost for deg!» Og så gapte han opp og slapp ut bjørnen, og bjørnen fòr inn mellom oksene og slo i hjel hver eneste en. Og da bjørnen hadde spist alt han orket, sa hanen at nå var det visst best, han så til å komme seg unna, så grov og så grådig som han hadde vært i gjestebudet. Da brøt bjørnen hull på fjøsveggen og gikk sin vei. Og om morgenen kom kongen selv med folkene som skulle stelle i fjøset, for nå var han da viss på at der var ikke filler igjen av den usle hanen. Men da satt hanen oppå hele haugen av okseskrotter, flakset med vingene og brisket seg og gol:

«Kykeliky, di tjuvkonge, kom igjen med kvernen min som du stjal fra katten, ellers så skal jeg slå deg i hjel og alle soldatene dine, akkurat som jeg har gjort det med de hundre sinte gassene dine og de hundre sine saubukkene dine og de hundre sinte oksene dine!» Da ble kongen så redd, så han ba soldatene forte seg og hente kvernen og la denne fæle hanen få den tilbake – og så se til at han kom seg ut av kongsgården det forteste råd til. Og så måtte de låse alle dørene godt etter ham, «for ellers gjør han en ulykke på oss alle sammen.»

Da fikk hanen kvernen og gikk hjem med den. På veien fløy han opp i det treet, hvor øynene til katten hang på kvistene, og så tok han dem med seg. Da han kom hjem til jordhytten, satte han først øynene inn igjen på katten og så sa han: «Nå kan du se at jeg har fått igjen kvernen vår.» Så måtte hun male kaffe og smørbrød og melk og sjokolade og kaker og stek og vin og saftsuppe og vafler og fiskeboller – alt som de bare kunne tenke seg at de hadde lyst på.

Siden levde hanen og katten både lenge og vel i jordhytten sin, for der var ingen som torde tenke på å ta fra dem kvernen deres mer. Og er de ikke døde, så lever de ennå.