En fortelling fra Burkina Faso

En hane og en elefant kurtiserte den samme kvinnen. Dagen kom da de skulle møtes.
Da han kom hjem til sin fremtidige kone, sa hanen: «Om jeg noen gang kommer over den som kurtiserer den samme kvinnen som meg, skal jeg vise ham hvem som er sjef!»
Etter å ha sagt dette rev han av seg halefjærene og stakk dem midt i en søppelhaug. Så snart hanen hadde dratt, ankom elefanten. Han spurte: »Hvor er rivalen min?»
Han ble fortalt at han hadde vært der, og at han latt sine fjær bli igjen. Elefanten ba om å få se dem. Da han fikk øye på dem, lo elefanten. Med sin venstre fot stampet han i jorda og etterlot seg et fotavtrykk. Fotavtrykket ble fylt ved vann og ble en dam. Og han sa: «Den dagen jeg møter hanen, skal jeg vise ham hva mot er!’»

Så de planla å møtes tolv dager senere for å bestemme seg som var den modigste og hvem som skulle ha kvinnen. Hanens tilhengere var bien og vepsen. Elefanten samlet sammen alle de firbente dyra, og til og med paddene støttet ham. Hver av dem gjorde seg klar for
kampens dag. No-Raôgo, hanen, hentet to kanner: en han fylte med sur melk og den andre, med en rødaktig væske han hadde fått ved å knuse sheanøtter.

På kampens dag var calao-fuglen hanens krigssjef. Elefanten var den første som kom. Han ba apen klatre opp i et tre for å se om hans fiender var på vei. Da hanen så apen i treet, ba han en fugl om fly dit og slippe kannen med melk i hodet på ham. Fuglen så gjorde. Kanna knuste og melken rant ut nedover hele apens kropp. Dyrene ropte ut i skrekk: «Apens hode delte seg og hjernen hans renner ut!»

Men det folket trodde var hjernen, var ingenting annet enn den sure melka. Apen vasket seg. Så tok fuglen den andra kanna med rød væske og slapp den over apen. Da var dyrene sikre på at dette var slutten.

I mellomtiden sang calaofuglen:
Zom bugum, n tabd bugum!
Zom bugum, n tabd bugum!
Klatre opp på bålet, slukk brannen!
Klatre opp på bålet, slukk brannen!
Og hanen sang:
Ked wum yangsee heee!
Hjorten er slått ut!

Hanen og hans tilhengere gikk nå mot møtestedet. Biene sa til hanen: «Overlat dem til oss! Vi vil stikke dem og se hva som skjer. Hvis vi ikke er i stand til å ta dem, vil andre insekter vil komme og hjelpe oss.»

Før han visste ordet av det, ble elefanten stukket over alt, i sin snabel, i ørene, mellom tærne … Biene stakk ham så mye at han ikke kunne holde seg i ro. Han innså at det var for mange a dem. Han bestemte seg for å rømme. Alle dyrene fulgte han. Hanen og hans følge jaget dem vekk mens de sang:
Zom bugum, n tabd bugum!
Zom bugum, n tabd bugum!
Zom bugum, n tabd bugum!
Zom bugum, n tabd bugum! …

Slik vant hanen kampen med elefanten.

Sissao, A.
Kilde:
Sissao, A. (2010). Folktales from the moose of burkina faso

Comments

comments