Da de hadde plukket så mange roser som de ville og skulle gå inn i slottet igjen, fikk de se en stor vakker rose midt i hagen. Den var mange ganger vakrere enn alle de andre. Da de så snudde seg for å plukke denne rosen, kunne soldatene ikke se dem lenger. De begynte å lete over hele hagen, men ingen prinsesser fant de. De visste ikke hva de skulle gjøre, for kongen hadde sagt til dem at dersom de ikke greide å passe på prinsessene, skulle de miste livet. De sa til hverandre: Vi kan likså godt ta livet av oss sjøl, som å la oss halshogge når kongen kommer tilbake. Dermed gikk to og hengte seg, men den tredje broren tenkte: Har vi gjort så galt må vi da i det miste fortelle kongen det som har hendt, slik at noen kanskje kan finne dem igjen. Da kongen kom tilbake, gikk soldaten til han og fortalte gråtende alt som hadde skjedd. Kongen var svært sorgfull og bestemte at den som kunne finne kongsdøtrene, skulle få gifte seg med den ene og få halve riket.
Det kom mange til kongen og tilbø seg å lete etter prinsessene. De fikk 100 daler i reisepenger hver, men ingen kunne finne prinsessene. Ev av disse var den modige og brautende Ridder Rød. Han reiste av gårde med sin hær, men da de kom inn i skogen ble de så redde at der ble de værende.
Et lite stykke nedenfor kongsgården bodde det en gammel kjerring. Hun hadde en sønn som var 12 år gammel og het Hans, men han hadde alltid dratt seg på ovnsbenken og aldri gjort noe arbeid. En dag reiste Hans seg fra benken og sa til mor sin: Nå vil jeg også dra ut i verden for å prøve om jeg kan finne prinsessene. Moren hans undret seg over at Hans som hadde dratt seg i 12 år på ovnsbenken ville dra ut på en slik farlig reise, men hun sa ikke noe og lot han gjøre som han ville. Han gikk da opp til kongen og fikk sine 100 daler til reisepenger og ga seg på vei.
Han gikk i mange dager og etter hvert kom han til et lite hus der det bodde en gammel mann. Der gikk Hans inn og da han hadde hilst på mannen ga han seg til å ete av nisten han hadde med seg. Han ba mannen i huset smake med. Da de så hadde blitt mette, spurte mannen hva han var ute etter. ”Å, jeg går og leter etter de tre prinsessene som ble borte, sa Hans, men Gud må vite hvor de er å finne. Jo, sa mannen, fordi du delte mat med meg, skal jeg si deg hva du skal gjøre for å finne dem. Nede ved sjøkanten bodde det en sjøgjestegiver der sjøfolk fra alle land tok inn. Denne gjestegiveren hadde tre hunder, den ene hette Ly og kunne høre allting, den andre hette snus og kunne snuse allting og den tredje het Sterk og var så sterk at han kunne rive i stykker allting. Nå skal du få denne svarte katten min du, som du kan bære med deg i lomma di og så skal du gå til sjøgjestegiveren. Huset er fullt av sjøfolk fra alle land og alle forlanger de på sitt tungemål. Gjestgiveren forstår ikke hva de sier og kan ikke skaffe det de vil ha. Når du kommer inn, tar du opp katten. Han hopper straks opp på bordet og når de forlanger noe løper katten til gjestegiveren og sier hva det er. Den forstår alle tungemål. Gjestegiveren blir da så glad i denne katten at han absolutt vil kjøpe den av deg. Men du skal si at du ikke vil bli av med den dersom du ikke kan få bytte i det tre bikkjene hans. For når du har fått bikkjene, vil du straks kunne finne prinsessene.
Ja, Hans tok katten i lomma, takket vakkert for seg og gikk ned til sjøgjestgiveren. Her gikk alt som mannen hadde sagt. Gjestegiveren ville og måtte ha katten til Hans, men Hans sa: Jeg vil ikke bli av med den svarte katten dersom jeg ikke får de tre bikkjene dine i bytte. Det syntes gjestgiveren var for mye og ville kjøpe katten for seks hundre daler. Men Hans sa: Jeg kan ikke selge katten dersom jeg ikke får de tre bikkjene dine. Vil du ikke det, tar jeg katten min og går. Da Hans hadde kommet ut på tunet, kom gjestegiveren etter han med de tre bikkjene og sa at han nok ikke ville ha så stor nytte av bikkjene sine som katten og derfor ville han bytte likevel. Ja, Hans leverte katten og fikk de tre bikkjene. Så sa han til Snus: Snus! Snus meg opp der prinsessene er! Ja, Snus satte av gårde og Sterk sa til Hans at han skulle sette seg på ryggen. Slik gikk det over berg og ned dal så fort at Hans knapt kunne dra pusten. Endelig stanset Snus ved en fjellvegg og sa: Her inne er den ene av prinsessene. Ly, sa Hans, lytt etter hva prinsessen gjør. Ja, Ly la øret inn til fjellveggen og sa: Nå spinner hun på en gullrokk. Sterk, sa Hans, riv ut bergveggen!. Sterk slo labben i fjellet og rev ut hele bergveggen. Så gikk Hans inn i fjellet og der satt den eldste av prinsessene og spant. Hans hilste på henne og sa han var kommet for å fri henne fra trollet. Å, det er ikke så lett gjort det, sa prinsessen. Trollet vil sikkert drepe både deg og meg når det kommer. Men Hans var ikke redd. Han satte seg på en stol og ba prinsessen lyske seg og det gjorde hun. Mens hun lysket, flettet hun gullringen sin inn i håret hans. Så sa hun: Du får ikke bukt med trollet før du kan løfte sverdet som henger der på veggen. Men når du har tatt tre slurker av den krukka som henger ved siden av sverdet, blir du så sterk at du kan svinge det som du vil.
Hans drakk av flaska tre ganger og da han hadde gjort det kunne han svinge sverdet som han ville. Da det så lei på til den tiden at trollet skulle komme igjen, la Hans seg under senga.
Da trollet kom sa det: Hu. Her lukter kristenmanns blod. Ja, sa prinsessen, det fløy en skjære over pipen med et ben i nebbet og så datt et stykke ned i skorsteinen. Jeg tok det nå opp ratt og kastet det ut og jeg har både røykt og feid etterpå, men den vonde lukten kan jeg ikke få bort.
Men hvem er det som har slått i stykker bergveggen min da?, sa trollet. Nå visste prinsessen at trollet var så forferdelig redd for tordenvær og hun sa: Det er torden, den slo så hardt i dag at fjellet revnet. Da trollet hørte dette ble han så redd at det kastet seg i senga og ba prinsessen lyske seg til det hadde sovnet. Da hun så hadde lysket trollet til det sov, spente hun litt med foten på Hans som lå under senga. Straks listet han seg frem. Grep sverdet ned av veggen og hogg hodet av trollkallen. Riv av deg forkleet ditt og kast det over stubben, sa Hans og det gjorde prinsessen. Da kunne ikke trollet få hodet fast til halsen igjen. Nå får du bli her til jeg kommer igjen du, sa Hans og gikk ut til de tre bikkjene.
Snus, sa han, snus meg opp der de andre to prinsessene er! Ja, straks satte Snus av gårde og Hans satte seg opp på Sterk og så gikk det atter over berg og daler til Snus stanset ved en fjellvegg og sa: Her inne er den andre av prinsessene. Ly, sa Hans, ly hva hun gjør! Ly la øret til fjellveggen og sa: Hun strikker. Sterk, sa Hans, riv ut bergveggen. Ja, Sterk slo labben i fjellet og rev ut halve bergveggen. Så gikk Hans inn i fjellet og der satt den nest eldste prinsessen og bandt. Her gikk det på samme måten som hos den første prinsessen, bare det at han her måtte drikke seks ganger av flasken før han orket løfte sverdet. Da prinsessen skulle lyske han, fant hun ringen som søsteren hadde bundet i håret hans. Hans fortalte da at han alt hadde fridd henne ut og at han ville berge de to andre og. Hun bandt sin ring i håret hans. Da så Hans hadde drept dette trollet med, sa han: Nå får du bli her igjen til jeg kommer tilbake.
Og så gikk han til bikkjene sine. Snus, sa han, snus meg opp der den tredje prinsessen er! Straks satte Snus av gårde igjen og Hans satte seg opp på ryggen til Sterk. Så gikk det atter over berg og dal til Snus endelig stanset ved en stor fjellvegg og sa: Her inne er den tredje prinsessen. Ly, sa Hans, lytt til hva hun driver med. Ja, Ly la øret til fjellveggen og sa: Hun syr. Sterk, sa Hans, riv ut bergveggen. Ja, Sterk slo labben sin i fjellet og rev ut halve veggen. Så gikk Hans inn og der satt den yngste prinsessen. Hun var så vakker at Hans aldri hadde sett noe så vakkert. Han sa til henne at han hadde frelst de to søstrene hennes og at han ville fri ut henne også. Da hun så skulle lyske han, fant hun de to søsterringene i håret og flettet inn sin egen ring. Men prinsessen sto og lysket Hans, kom trollet. Det var så stygt at Hans nesten ble redd for det hadde seks hoder. Da trollet hadde sett bikkjene som sto utenfor, torde det ikke gjøre hans noe, men sa: Nei, se har vi fremmede. Han bad Hans vente litt mens han gikk etter litt vin til å traktere med. Å, det kan bikkjene mine gå etter, sa Hans. Men trollet ville få bikkjene vekk og sa at det måtte gå sjøl.
Da det så kom igjen med vinen sa trollet: Ja, nå må jeg hente litt godt øl også. Hans sa at bikkjene hans kunne gå, men trollet ville endelig gå sjøl. Da det kom tilbake med ølet, sa det: Åhh, nå må jeg hente litt mat. Da det denne gangen kom tilbake, var det så sint at det stampet i gulvet og skrek: Nå har jeg vært langt borte med bikkjene dine og festet dem så de aldr mer kan bli fri. Nå skal du miste livet fordi du var så vågal. Dermed begynte det å grave et hull i jorden. Trollet ville kaste Hans nedi og helle over han smeltet bly som det hadde stående på varmen. Da det hadde gravd en stund, sa det til Hans at nå fikk han gå nedi så det fikk sett om hullet var stort nok. Hans gikk nedi og sa at det var fortsatt for lite. Da trollet så hadde gravd en stund til skulle Hans ned igjen for å prøve om hullet var stort nok. Ja, nå er det bra, sa Hans, da trollet hadde laget hullet langt ned i jorda som det selv var langt til. Kom, nå skal du nedi, sa trollet. Ja, men du vil vel ikke nekte meg å gå utenfor døra for å be før jeg dør, sa Hans. Nei, det kan du få lov til, sa trollet. Hans gikk da ut og tok opp en pipe som han hadde fått av sjøgjestegiveren. Denne pipen var slik at når han blåste i den skulle bikkjene komme til han om de var aldri så langt unna. Så blåse Hans i pipa.
Da han hadde blåst en gang, ropte trollet og spurte om han ikke snart var ferdig. Nei, ikke riktig ennå, svarte Hans. Så blåste han engang til. Er du ikke ferdig ennå?, sa trollet. Nei, ikke riktig, sa Hans og blåste en tredje gang i pipa. Ja, kommer du ikke nå, sa trollet, så skal jeg selv hente deg. Nå er jeg ferdig, sa Hans. I det samme kom bikkjene, de hadde løpt så fort at de nesten var utmattet. Da så Hans kom inn med bikkjene, ble trollet så redd at den ikke kunne si et ord på lenge, men endelig begynte det å be om nåde. Nei, sa Hans, nå skal du aldri mer ta noen prinsesse. Sterk, riv i stykker den fæle trollkaren. Straks for Sterk på trollet og kastet det så hardt ned i hullet som var gravd for Hans at det lå steindødt der nede. Ta nå blyet og hell det over, Sterk. Og Sterk gjorde det.
Da de så var ferdige med trollet, gikk de til stallen og tok de fineste hestene og lesste på så mye gull og edelsteiner som de kunne bære. Så satte de prinsessen på den aller fineste hesten og så reiste de etter de to andre prinsessene. Der tok de og mange hester og lesste dem med kostbareste de fant.
Så kom de på den leia der slottet lå og midt i en stor skau tett ved kongsgården møtte de Ridder Rød med alle folkene sine. Da han så at det var de tre prinsessene som hadde kommet bort, truet han Hans til å gi prinsessene over til seg selv. Selv skulle Hans få ha gullet og edelsteinene. Prinsessene måtte love å si til kongen at det var Ridder Rød som hadde frelst dem. Hans reiste til moren sin.
Da det så led til kvelds var det slik fest på slottet at det var en lyst å se og høre på. Mor til Hans sa da hun om kvelden så alle de fine vokslysene skinne oppe fra slottsvinduene: Å den som kunne ha det så fint. Å. Vi skal nok få likså fine lys vi mor, sa Hans. Han tok fram en lysekrone av gull. Der var det så tett med diamanter og alle slags edelsteiner at det rent gjorde vondt å se på den. I krona satte hans sju vokslys og dertil mangfoldige lys i gullarmstaker i vinduene.
Nå, mor, vil vi riktig ha noen av de beste rettene fra slottet, sa Hans og ba Sterk gå opp på slottet og hente noen av de beste rettene fra kongens bord. Ja, Sterk løp opp og rev fra bordet alt som fantes og for sin vei med det. Så sendte Hans Sterk avgår etter øl og vin og Sterk kom tilbake med det også. Mens Hans satt ved bordet, ba han Sterk også hente kongens eget gullbeger. Sterk løp av gårde. Da han kom til slottsporten sto det en sterk vakt der men Sterk slo ned alt som kom i veien og tok begeret midt foran nesa på kongen og løp av sted med det. Da ropte kongen at de skulle se etter hvor disse fæle bikkjene kom fra. Så kom det for en dag at hundene kom fra den usle hytta nedenfor slottet. Kongen ble så forbitret at han morgenen etter sendte krigsfolk for å slå i hjel de som bodde i hytta og så rive den ned. Men Hans sendte Sterk ut og han rev alle soldatene ihjel så nær som føreren. Han løp alt han kunne opp til slottet og fortalte kongen det som hadde hendt.
Neste morgen sendte kongen en stor krigsmakt ned til hytta for å ødelegge den. Da ropte Hans til dem at kongen sjøl skulle komme, så de kunne snakkes ved. Det brydde ikke krigsfolket seg om; de begynte å skyte på stua så de skrøpelige veggene ga etter. Hans sendte Sterk ut igjen og han drepte alle så nær som føreren. Han fløy opp til kongen og fortalte hva som hadde hendt. På samme viset gikk det den tredje morgenen, da kongen sendte en enda større krigsmakt i vei.
Den fjerde morgenen måtte kongen reise sjøl. Da han kom, fortalte Hans alt det som hadde hendt: at han var den som hadde frelst prinsessene, men at Ridder Rød hadde truet han til å levere dem fra seg. Hans viste kongen ringene til prinsessene og alt det kostbare han hadde fått med seg og kongen ble så glad at Hans endelig måtte følge med opp på slottet. Så ble Ridder Rød hengt, men Hans fikk den yngste av prinsessene og det halve riket. Siden levde de lykkelig alle sine dager.