La meg først si noe om fagboken «Participation» redigert av Claire Bishop. Den er som enhver antologi, du finner noe som passer for ditt bruk og noe som ikke egner seg. Denne boken tar for seg publikums deltakelse i ulike verk, gjerne myntet på det som fremmer sosiale hendelser. I den første delen presenteres teori og deretter er det mer fokus på gjennomførte verk med refleksjon knyttet til verkene. Den kanskje mest interessante delen er av Roland Barthes og «The death of the author». Det er ikke døden som bokstavelig, men det at kunstneren bak verket opphører i det den møter en leser. For at leseren skal leve, må forfatteren dø. Om teksten tolkes ut fra forfatteren er å begrense tekstens muligheter, hevder Barthes. Dette er veldig interessant i forbindelse med den skjønnlitterære boken jeg har lest.
Jeg har kommet meg igjennom «Arv og miljø» av Vigdis Hjorth. Først var jeg skeptisk, kanskje bare den første siden og deretter var jeg dypt grepet og opplevde en kunstopplevelse mellom linjene. Om det så er autobiografiske elementer tilstede i romanen, er det helt uvesentlig, det vesentlige er min fortelling jeg finner i romanen. Den er gnagende sterk ettersom erindringer om hovedpersonens barndom om misbruk går i en evig sirkel. Bildene hopper mellom prosaiske hendelser, familiens splid angående en arv og Bergljots vonde minner. Jeg finner meg selv i den, den snakker om Hvaler (hvor jeg vokste opp), om teatervitenskap og professoren som forfører Bergljot og andre studenter (jeg har studert teatervitenskap). Skynd deg å les den om du ikke allerede har gjort det. Her er et lite sitat fra boken jeg syns sier noe om fortelling og minner:
«Så minnet jeg meg selv om at den faren jeg følte medlidenhet med ikke var far, men forestillingen far, arketypen far, myten far, den tapte faren min. Minnet meg selv om at den faktiske faren min, sånn jeg kjente ham, ikke ville beveges av Bårds tekst, men gå i forsvar, som på instinkt. Det siste far hadde sagt til meg, det siste jeg hadde hørt fra far, i en telefonsamtale for sju år siden, var: Se deg i speilet og du ser en psykopat.»
Den tredje boken er «Ljapa the tortoise and other Nigerian tales». Dette er en bok med folkeeventyr fra Joruba, vest i Nigeria. Her er det en rekke fortellinger som passer i mange sammenhenger. Fortellingene er ikke for lange og har ofte en veldig tydelig moral. Jeg har oversatt en av fortellingene under. Men først vil jeg nevne de tre neste bøkene jeg nå skal lese meg inn i.
Det tre bøkene jeg går i gang med nå, er følgende:
• Kurt Vonnegut – Cat’s cradle som er en gave jeg fikk av Raluca sist hun var her.
• Herbert T. Schwarz – Tales from the smokehouse – som også er en gave jeg fikk da jeg var i Canada. Det er en bok med tradisjonelle erotiske fortellinger, kanskje jeg finner noe nytt materiale her.
• og som fagstoff blir det Martin Buber – Du og jeg, fordi jeg trenger stoff til artikler jeg skriver.
Han som ble en konge
Det levde en jeger. Ulykke forfulgte han. Han eide ingenting, bortsett fra en ussel hytte i utkanten av landsbyen, en rifle og det ene tøystykket han slo om livet sitt. Han var så fattig at det å ta seg en kone var helt nytteløst. Det han en gang hadde av familie fantes ikke lenger, noen hadde reist bort og noen hadde gått bort. Han var helt alene. I landsbyen trodde ikke folk at han en gang hadde et navn, så de kalte han for Olode som betyr jeger.
Olode dro ut på jakt en dag. Han fulgte byttedyrenes spor, men han fanget ingenting. Han gikk dypere og dypere inn i skogen. Han dro så langt inn som han aldri hadde vært før. Trærne var høye og det var mørkt. Olode kjempet seg igjennom det tette buskaset og vasset gjennom sumper. Han fikk ingen fangst. Han ble motløs. Han satte seg ned for å hvile. Han lukket øynene et øyeblikk. Da han åpnet dem så han rett på en fryktinngydende og menneskelignende skapning som sto rett framfor han. Han sprang opp. Men skapningen sa: «Legg bort rifla, jeg er Oluigbo, kongen her.» Olode la ned rifla. Oluigbo spurte han: «Hva er det som bringer deg hit?» Olode svarte: «Jeg er en jeger. Jeg fulgte dyrespor. Men ingen fangst. Jeg er sulten, jeg må finne noe kjøtt. Jeg må selge skinn. Så havnet jeg her.» Oluigbo sa: «Ja, du er fattig. Det er det mitt øye møtte.» De snakket og røkte sammen. Olode fortalte om sin elendighet, deretter røkte de i stillhet. Omsider reiste kongen seg. Han slukket sin pipe. Han sa: «Jeger, til selv den fattigste person kan det komme noe godt. Så jeg ber deg om å følge meg.»
Olode reiste seg. Han fulgte Oluigbo til et stort tre blant små trær. Oluigbo sa: «Kast rifla bort og kast bort lendekledet.» Olode gjorde som han var blitt bedt om. Oluigbo slo på treet med sin hånd og en dør åpnet seg. «Gå inn,» sa Oluigbo og Olode så gjorde. Døren lukket seg. Olode befant seg foran en port inn i en by. Der ventet folk på han. De ønsket han velkommen med dans mens de klappet i hendene. De iførte han vakre klær. De plasserte han i en stol som ble løftet opp og så ble han båret inn i byen. En tjener holdt en stor rød parasoll over hans hode for å beskytte han mot solen. En trommeslager gikk først i prosesjonen og slo ut signaler som fortalte: «Oba, vår konge har ankommet.»
De bar Olode til kongens hjem. Der var det en mur og innenfor muren en rekke hus. Prosesjonen stoppet og byens eldre kom og la sine panner i støvet for kongen. En av de eldste sa: «Olode, vi tar deg imot som vår nye Oba. Denne byen og landet rundt er ditt. Du er vår hersker. Du vil være rettferdig, du vil dele ut nåde, du vil lede. Alt det som tilhører en Oba er ditt. Det er bare en ting som er forbudt.» Olode trodde alt var en drøm: «Hva er forbudt?», ville han vite. Den gamle mannen svarte: «I det tredje huset er det en dør med utskårede detaljer. Du må aldri gå inn i rommet bak døren. Aksepterer du denne betingelsen?» «Jeg aksepterer!», sa Olode.
Det ble fest med dans og musikk. et dyr ble ofret. Olode ble utropt som konge. Budbringere dro avgårde, slo på trommene og fortalte om hendelsen.
Dager kom og gikk. Olode gjorde det som var forventet av en konge. Han hersket, han viste nåde, han samlet skatter, han dømte. Han åt og fattigdommen var et fjernt minne. Han valgte seg en kone. Han fikk barn og alt gikk bra.
Så kom han på hvordan det var å være fattig, den gangen kunne han ikke en gang drikke palmevin. Han beordret palmevin. Han drakk mye og da ble tomt beordret han mer. Det eneste han tenkte på var palmevin. Han brydde seg ikke lenger om folket, han drakk. Dagene gikk videre, men Olode glemte alt annet enn drikkingen. Da han gikk svaiet han hit og dit for han var full.
En dag gikk han inn i det tredje huset og sto framfor den utskårede døren. Han sa: «Er ikke jeg en Oba? Hvem kan forby noe for en konge? Er ikke alt dette mitt? Er ikke dette huset mitt? Derfor er døren min. Jeg vil åpne den!»
Han dyttet døren, den åpnet seg. Bakenfor var det mørkt. Olode gikk over dørterskelen. Døren lukket seg bak han. Han så seg tilbake. Det var ingenting der, ikke noe hus, ingen by. Alt rundt han var bare skog. Han så at han var naken. På bakken lå hans rifle og det fillete tøystykket. Han tok på seg lendekledet. Han søkte etter byen, men den var ikke å finne.