Det var en gang en konge i Italia som het Pedro. En dag da det var fint vær, ville han ut og se det store landet og riket sitt. Så gikk han seg vill og kom langt bort i en skog, så falt kvelden på. Han kom over en hytte og han tenkte med seg selv at det bodde nok tyver og røvere der. Likevel våget han seg inn og der traff han på en fattig mann og kone, hun lå og skulle føde. Han ba om hus, men de svarte nei. «Jeg er herren og kongen dere,» sa han, «og ber dere låne meg hus.» «Du får ta til takke med huset du får da,» sa mannen, «for her ligger kona mi i barnerier og du får være med i en annen liten stue.» Kongen var med dit og la seg.
Om morgen hadde kona fått en stor gutt. Da kongen kom inn og fikk se gutten, likte han gutten godt og han ville endelig ha han med hjem. Men de ville ikke miste gutten. Kongen mente, at han var kongen og herren deres og han kunne betale for gutten. «Hva vil du gi oss for gutten?» «En halv penning,» svarte kongen. Så tok han gutten og bar han til kongsgården sin og kalte gutten for Halvpening.
Gutten vokste og ble stor, flittig og snill var han også. Nå var det slik at kongen allerede hadde en gutt som tjente for kongen. Denne gutten het Ridder Rød fordi han hadde et rødt skjær i ansiktet, men han var en stygg fuling så de kalte han for Ridder Rev. Da Halvpening ble stor ville kongen at han skulle stelle for seg, han skulle gjøre det arbeidet Ridder Rød hadde gjort. Da ble denne avindsyk på Halvpening og visste ikke hvordan han skulle hevne seg.
Hver morgen skulle Halvpening lage frokost til kongen. En morgen var Ridder Rev tidlig oppe og laget frokost og gikk til kongen med den. Kongen spurte hvordan det hadde seg at han kom til ham med frokost. «Dette har jeg bestemt at Halvpening skal komme til meg med», sa han, «men ikke så tidlig.» «Han Halvpening,» Ridder Rev, «har vært uten i natt og hatt det moro med fruer og jomfruer og nå syns han at han er en slik kar, at han har sagt at han vil hente en jomfru fra Babylon til kongen, og dersom kan ikke er god til det, kan han miste livet.» Kongen trodde på det Ridder Rev hadde fortalt. Halvpening sa at det ikke var sant noe av det og han bar seg ille. Det hjalp ikke, kongen sa han skulle hente en jomfru fra Babylon og klarte han det ikke ville han miste livet. Halvpening gikk fra kongen med gråtende tårer. Da han kom ut traff han på en gammel mann som han ikke kjente, og denne sa: «Hva er det du gråter for i dag Halvpening?».
«Jeg må vel gråte», svarte Halvpening, «Ridder Rev har løyet livet av meg hos kongen og sa at jeg har lovet å hente en jomfru fra Babylon eller så mister jeg livet. Det vet jeg ingenting om, men det hjelper ikke hva jeg sier og det vel best jeg går avsted og drukner meg selv.» «Nei, det skal du ikke,» sa den gamle mannen, «jeg skal hjelpe deg. Du skal gå inn til kongen og be om stridsfolk og mye mat og penger, og så skal du legge i vei. Du skal se at det kommer til å gå bra.»
Han gjorde det den gamle sa og han fikk alt han ba om hos kongen. Så la de i vei, men Halvpening var uglad og redd. Etter en stund hvilte og åt hele følget, men Halvpening kunne ikke ete. Det fløy noen store fluer der og følget hans sa: «Vi får skjære hodet av disse fluene og lage mat av det til lederen vår Halvpening som ikke kan spise.» «Nei,» sa Halvpening, «nå sitter dere så trygt som jeg lå i min gode seng da livet var av meg løyet.»
De reiste langt og enda lengre, så måtte de hvile og få seg mat. Men Halvpening var ikke god til å ete. De hvilte ved en fjord og ute på fjorden var det tre ender. Følget hans sa: «Vi får skyte disse endene og lage mat til Halvpening.» «Nei,» sa han, «nå sitter dere så trygt som jeg lå i min gode seng da livet var av meg løyet.» Så måtte de la endene være i fred.
Så kom de til en stor skog og la seg til å hvile ved en slette. Da fikk de øye på et hus langt borte i skogen. Halvpening gikk dit og ba de andre være ved sletten til han kom tilbake. Da han kom inn i huset, satt det fem brødre der, de hadde sittet der i fem år og skulle fordele farsarven, men de ble ikke enige. De reiste seg og hilste han velkommen og takket for sist. «Jeg kjenner ikke dere, jeg.» sa han. «Jo,» sa de, «er det ikke du som er Halvpening og skal du ikke til Babylons slott for å hente en jomfru til kongen i Italia?» «Det er nok slik», sa han, «men hvordan få det til, det vet jeg ikke.» «Åh, det kommer til å gå bra!» sa de, «nå vil vi be deg om du kan fordele arven vår. Vi har sittet her i fem år, men vi har ikke blitt enige.» «Ja,» sa Halvpening, «det skal jeg raskt gjøre, men jeg vil gjerne bytte en lut til meg selv.» Det gikk de med på. Da han hadde fordelt arven, var de fornøyde, for de syns de hadde fått mer enn det de hadde håpet. De ville at Halvpening skulle ha luten, men han ga den tilbake og sa at de kanskje kunne gjøre han en tjeneste en annen gang og det lovet de.
Så reiste han med følget sitt et langt stykke bort gjennom skogen og til sist kom de til et sund. Der slapp de ikke over for alle båter og ferjer var låste. Det bodde en gygre der som hadde nøklene. Halvpening strøk inn og ba om å få slippe over. «Jau», sa hun, «det er vel en råd for det. Jeg skal hjelpe deg det beste jeg kan, for du har en vanskelig ferd, jeg vet hvor du skal og mange har villet reise den veien herfra til Babylon slott. Men jeg skal la deg få en stor hund som heter Gram. Han skal vise deg veien og alt du spør om vil han kunne svare. Når dere kommer til slottet, er det mange porter å gå igjennom. Det er en port som kalles den hemmelige porten, der skal du sette Gramen min og når du ønsker å vite noe, skal du gå dit til ham så ingen ser det.»
Halvpening gjorde det hun hadde fortalt ham. Da de kom til kongsgården, lot han følget stå utenfor. Han satte Gramen ved den hemmelige porten og selv våget han seg opp til slottet til kongen og bar fram ærendet sitt, at han ville få datteren hans til dronning til kongen i Italia. Kongen lovet at han skulle få henne om han kunne bygge et slott på åtte dager som var likt det kongen selv bodde i. Halvpening ba om en dag for å områ seg og det fikk han. Han gikk da til Gram og spurte hvordan han skulle fare fram. «Du skal gå med på det og så skal du gå gjennom denne porten og rope på de fem brødrene som du fordelte arven til og de kommer med tømre og tømmer menn og setter det opp raskere en åtte dager.» Halvpening gikk ut og ropte på de fem brødrene, og de kom og bygde slottet på fire dager og enda var det både større og finere en Babylons slott. Nå spurte Halvpening om kongen ville holde ord og la han få jomfruen med seg. «Ja,» svarte kongen, «dersom du kan finne igjen en gullring hun mistet en dag hun var på sjøen og seilte for moro skyld.»
Halvpening gikk til Gram og spurte hvordan han skulle fare frem. Gram svarte han han skulle rope på de tre endene han hadde frelst livet til. Halvpening tok en båt, rodde ut på sjøen og ropte på endene så høyt han kunne. De kom radt og dykket ned i sjøen. Den første kom fort opp igjen, den andre likeså. Men den tredje var borte lenge. Til sist hoppet hun opp i båten med ringen i nebbet og la den i hånden hans. Halvpening takket og gikk til kongen som undret seg da han fikk ringen tilbake. Og Halvpening skulle få jomfruen morgenen etter.
Kongsdatteren hadde to terner og de ternene og kongsdatteren var så like at ingen kunne kjenne den ene fra den andre. Da Halvpening kom til kongen, sa han: «Du må nå finne henne og de er så like at jeg snaut vet hvem hun er. Men den du tar skal du ha, enten det er kongsdatteren eller ikke.»
Halvpening spurte Gram hva han skulle gjøre for å finne den rette. «Du skal gå ut,» sa hunden, «og rope på fluene som du frelste livet til da følget ditt ville drepe dem til mat til deg. De følger deg til det stedet kongsdatteren er og de setter seg på ansiktet til kongsdatteren.» Han så gjorde. Fluene kom og da han åpnet døren så var de tre så like og så likt kledd at han kunne ikke se forskjell. Men fluene fløy rundt kongsdatteren og ville sette seg ansiktet hennes, men hun slo etter dem og sa: «Fy for alle de fluene.» Da forsto Halvpening hvem han skulle han ha og hun var nødt til å følge med. Kongen ga ham det slottet han hadde fått bygget og han ga datteren så mye gull og sølv og kostbare gaver. Halvpening spurte Gram om hvordan han skulle få med seg alt dette. Gram svarte: «Du skal lesse det på meg.» Nå bar det i vei. Følget gikk først, deretter kom Gram som dro slottet og etter der en gullvogn hvor Halvpening og kongsdattera satt. Det fulgte med spillemenn på begge sider av vogna.
Da de kom dit gygra bodde, fikk hele følget hus om natten. Om morgenen sa gygra til Halvpening: «Dersom du ikke vil ha datteren min til kjerring, så slår jeg deg ihjel og alt du har med deg blir mitt. Men vil du ha henne, skal du få så mye gull og sølv som ti hester kan bære, og Gram skal du få til å dra alt det du eier.» Halvpening syns han ikke hadde noe annet valg enn å gjøre som hun sa. Han tok datteren til kjerring og fikk med alt det gygra hadde lovet.
Da de skulle reise derfra, sprang gygredatteren ned i morens hage og tok med seg et blad og en silketråd og det stakk hun ned i lomma si. Halvpening spurte hva hun ville med det, men hun svarte at det skulle han få vite en annen gang.
Så reiste de langt og lenge og kom til en sjø. Der hadde gygra gjort i stand et skip som var så stort at det bar både slottet og hele følget og med det seilte de til Italia. Så måtte de reiste til lands for å komme til kongsgården. Kongen så det store følget og forsto hva det var, men kunne ikke forstå hvordan de hadde fått med seg et helt slott som det skinte av. En hund gjødde så kraftig at kongen ble redd og våget seg ikke ut.
Halvpening kom opp til gården og fortalte kongen hvordan det hadde gått med han og ba ham komme ut og ta i mot jomfruen. Ridder Rev hadde trodd at Halvpening for lengst var død og han ble rasende. Da kongen og Halvpening kom dit hele følget var, kom Ridder Rev fram og hugget hodet av Halvpening med sverd så det trillet bortover marken. Men gygredatteren så dette og sprang fram, tok hodet og satte det på igjen. Så tok hun bladet og la det på såret og silketråden brukte hun til å binde det fast. Straks hodet var på, ble det igjen liv i Halvpening.
De tok ridder Rev og kongen dømte at han skulle rulles naken i en spikertønne og så brennes i svovel og tjære.
Så tok kongen imot jomfruen fra Babylon og alle de gavene hun hadde fått hos sin far. I kongsgården ble det bryllupp som varte i fjorten dager. Halvpening fikk det slottet hunden Gram hadde dratt fra Babylon. Kongen ga ham land og der ble slottet stående og det står der vel ennå. Kongen påkostet et bryllup til Halvpening og gygredatteren og det ble holdt i slottet i fjorten dager. Halvpening fikk store gaver av kongen. Og kongen gjorde ham til den nest høyeste i riket, nest etter kongen selv. Hunden Gram ble værende hos kongen og holdt vakt over slottet. Når hunden var der, slapp det ikke noe levende inn som ikke Halvpening ville.