Vandrefortelling
To gutter kom kjørende i den enes bil på en landevei. Det duskregnet og i regnet fikk de øye på en pike som sto og haiket. Hun var svært blek og den lyse kåpen hun bar var skitten. De bremset og hun løp bort til bilen. – Vær så snill, la meg få sitte på, sa hun. Jeg har nettopp opplevd en bilulykke. Min forlovede sitter fast i bilen like her borte. Jeg bor i nærheten, om dere kjører meg hjem kan jeg ringe etter ambulanse.

De lot henne få sitte i baksetet og kjørte så fort de kunne til den adressen hun hadde oppgitt. Da de kom fram, snudde de seg, men baksetet var tomt. Guttene så forbauset på hverandre. De gikk ut av bilen for å se om jenta kanskje hadde hoppet ut før de hadde stanset. Men det var ikke et menneske å se.

De bestemte seg for å ringe på døren til huset de hadde kjørt til. En eldre kvinne lukket opp. Hun lyttet til deres fortelling, så underlig på dem og sa: Bli med inn. De gikk inn i huset og på en kommode fikk de se et innrammet fotografi av en ung pike. – Det er henne, sa de. Det var hun som fikk sitte på med oss.

Den eldre kvinnen fortalte da at dette var hennes datter som døde i en bilulykke for to år siden. Og hver ulykkeskveld, stoppet det biler utenfor som hadde kjørt piken hjem.

Comments

comments