For andre gang på hvor mange jeg vet ikke år, skal jeg ikke karre meg ned til Karl Johan og stå der for å speide etter et barn jeg mor til. For en glede. Nå bor jeg heldigvis i gang avstand fra Karl Johan, så om jeg skulle få en nostalgisk lengsel, kan jeg spasere bort og kikke litt på slottet som er parademarsjens fokus. Sist gang var da Daniel døde.

Jeg har alltid tvunget guttene til å gå i tog, det er jo fortsatt en skoledag (om det ikke er i helgene) og jeg syntes at lærerne skulle få slippe å vandre der alene. I år kan jeg ikke tvinge Isak, for det er vel ikke et tog han kan gå i utover litt sånn oppsamling på slutten av barnetoget.
I fjor slapp han også å gå, da skulle han synge i barnekoret på NRK. Han syntes ikke det var noe mer stas, så han gjemte seg bak de som sto foran, uten å tenke på at håret han sto i alle kanter og umulig å skjule i mengden av mennesker.

Men i år skal alt gjøres langsomt, vi spiser når det passer oss, vifter litt med flagget, skifter til en kjole eller ikke og hvisker et hurra. Og ellers drive med ingenting.
Det kan være at jeg stikker bort på den gamle barneskolen, der lages verdens beste mat som du kan ta med hjem. Det er også litt sånn man tenker på med gru, ansvar for 17. mai feiring som man må igjennom som foreldre. Der skal det samles penger til skoletur. Tanken er viktig og god, men fantastisk slitsom mens det står på. Min siste runde her var mens Atsjoo var valp, han kunne ikke være alene hjemme, så jeg måtte lage et system mellom Isak og meg slik at han ble ivaretatt. Valpen måtte bæres sovende hjem på slutten av dagen.

I år skal jeg bare glo! Likevel er det viktig dag og husk på å ivareta den!

Comments

comments