I game dager bodde det ute på Landegode en stor gyger. Da hun syntes det var altfor ensomt å bo alene på den øde øya ute i havet, langt borte fra andre toll og gygrer, ropte hun til Blåmannen som bodde i fjellene innenfor Saltenfjorden og spurte om han ville ha henne til kone, for hun ville så gjerne gifte seg.

Ja. Det ville han da saktens, men kun på det vilkåret at hun først skulle ta Landegode og bære det opp på Blåmannsfjellet for han hadde nå i så lange tider ergret seg over at nabofjellet, Sulitjelma, var så mye høyere og stoltere enn Blåmannsfjellet som han bodde i. Kunne hun få hans hus likeså høyt som Sulitjelma, skulle han gifte seg med henne, hvilken dag som helst. Det kunne la seg gjøre det, mente gygra. Og så la hun i vei med arbeidet. Men da hun hadde fått Landegode vel fastbundet på ryggen sin, rant sola og så ble hun til den store steinen som du ennå kan se stå ute på Landegode.

Blåmannen ble stående så lenge og se etter festemøen sin at han glemte å komme seg inn i berget sitt og så ble han også til en stein og den dag i dag kan han sees inne i fjellet.
Bibliografi
Nicolaisjen, O. (1887). Sagn og eventyr fra Nordland Samlede af O. Nicolaisjen. Kristiania: B. E. Hallings boghandels forlag.

Comments

comments