Dette er en fortelling jeg fortalte for lenge siden, under et program kalt Kromosomer. Fortellingen er satt sammen av ulike sagn.
Norge ligger der med frodige kurvede, former, fruktbar. Men ikke alle steder. Noen steder er hun som en gammel jomfru, tørr, kald og flat.
Hvordan ble de slik.
Det var et ektepar. Deres hvetebrødsdager var for lengst over. Hverdagen var kommet med alt det bringer med seg. De hadde en slags gård med geiter og mannen anså seg selv som en slag byggearbeider. Han hjalp til med bygging der det var arbeid å få. Hun drev med spinning ved siden av å beite geitene. De kalte henne for Djuramori og han for Langelår.
De hadde truffet hverandre gjennom at han hadde kommet på frieri, slik skikken var. Skjønt hun var ikke den første han hadde fridd til. En hadde spyttet etter han fordi hun syntes han var så fæl å se til. En annen hadde avvist han fordi han ikke kunne lese. Tilslutt hadde han funnet Djuramori og de ble vel forlikt. Såpass at de innimellom faktisk kunne ro en tur ut i nattemørket og bare sitte der i måneskinn.
Dette er da ikke hvilket som helst ektepar, dette var en gygre og hennes jotne. Så enormt digre at hvert steg de tok endret landskapet. De tråkket på fjell så de ble presset til øyer, falt de, lagde deres kne store søkk ned i fjellet. En dag da Langelår var ute på vandring, skrevet han så fælt over et fjell at han ikke fikk foten med seg. Han samlet alle kreftene og rykket til, Foten ble sittende fast som et lite fjell for enkel fjellklatring i fjellet. Han fikk for øvrig laget seg en ny trefot. Senere på turen snublet han og laget en fjord. Da orket han ikke å reise seg opp. En mann hadde kommet forbi, lagt et teppe over nakken på Långelår og som takk fikk han en fin geit. Menneskene der omkring var vant til dette underlige ekteparet. De var fredfylte, bortsett fra når de kranglet med hverandre, da gikk rullesteinene og snøskred. Dessuten sørget de for at andre vesener og skrømt og troll holdt seg unna.
Djuramori ystet ost og en ost rullet ned og ble til en fin rundt stein med tiden. Ellers pleide hun å sitte mellom to fjell med dalen nedenfor seg og spinne garn. En dag hadde hun tatt ut en slede og bukk for å reise etter ektemannen sin, Men bukke orket ikke å dra henne. Hun tok bukken og hev den slik at den traff fjellet og ble til en våt flekk. Hun reiste etter ektemannen ja. For Djuramori var fryktelig sjalu med et farlig temperament. Var mannen borte lenge, mer enn to år, dro hun ut for å finne han. Det hendte også at hun skjøv på fjell for å hindre mannen i å dra. Han ble forvirret over det nye landskapet og stoppet mens han prøvde å rydde opp.
Slik levde de i århundrer, mens landskapet stadig endres seg rundt med. En dag da Djuramori satt og spant, røk tråden. Djuramori visste da at snart var hennes tid ute.
Hun hadde rett. En ny tid var i ferd med å komme. En ny tid som ikke ville ha plass til kjemper, jotner og troll. Langs kysten var det en som kom seilende. Han bar på en ny tro, et nytt samfunn. Hans ord var bud, enten var man med han eller så var man mot han. Langs kysten kjempet kjempene i mot, de kastet fjell ut i havet som ble til øyer, men til ingen nytte. Ingenting kunne stoppe kongen Olav. Der han satt sin fot, ble det bygd en kirke.
Da han kom til delen hvor Langelår og Djuramori bodde, tenkte de at de skulle være føre var. Langelår tilbød seg å hjelpe kongen med å bygge en kirke. Det gikk kongen med på. Kirken ville da snart være ferdig. Men Langelår ville ha betaling, sol og måne og Johannes hode, det hadde han hørt man kunne få. Det gikk også kongen med på. For Olav den hellige visste at om han fikk greie på Langelårs egentlige navn, ville han få makt og nedkjempe kjempen. Langelår bygget og det gikk raskt unna.
Kongen vandret rund ti fjellene og snek for å se om han kunne finne ut av hans navn. En natt i måneskinn fikk han se to store skikkelser ute på vannet. «Tenk min mann skal gi meg månen» sukket Djuramori. «Da kan vi være i fjellet bestandig. Tenk at min mann Finn skal gi meg sola så vi kan stenge den inne.»
Neste dag manglet bare spiret på kirken. Langelår skulle til å plassere det, da kongen kom, så på det og sa: «Jeg syns du setter spiret skjevt jeg, Finn.» Långelår stivnet til og sprang derfra. Han ville rømme til England og la store stein ut for å spasere over. Men ble sliten og druknet.
Djuramori sørget, der hun satt hver natt på en fjelltopp og gråt. Hver gang hun hørte kirkeklokkene ble hun rasende og kastet steiner mot kirken. Tilslutt tok hun sitt eget lår og hev det mot kirken. Det traff ikke. Djuramori falt ned og ble liggende. Så solen stige og trakk da sitt siste pust. Der ligger hun ennå.