Levende kilde: Jan Blake
På et sted var det slik at når guttene nådde enn viss alder ble de med landsbyens mesterjeger ut av leiren. Alle de unge guttene måtte om nettene sove på harde steiner. Mesteren sa at en gang ville de ikke finne veien hjem og da var det nødt til å sove der det passet. De måtte spise rått kjøtt. For som jegeren sa, så var det slik at de engang ikke ville finne veien hjem og da måtte de spise det de kom over. Alle de unge guttene hadde gode evner for å bli dyktige jegere som deres folk krevde av dem og som var deres familiers håp. Og skulle de ha håp om selv å få familie, måtte de kunne fø familien og den eneste måten å gjøre dette på var å bli en dyktig jeger.

Blant guttene var det en som ikke fikk det til, enda han ønsket det hardt. Når han kastet sitt spyd, falt det rett ned. Når han skjøt pilen bommet den alltid på målet. Dro han ut på jakt sammen med de andre guttene flyktet alltid byttet fra dem. Etterhvert ville ikke de andre ha han med på jakt. Han måtte stå og se på dem komme hjem med bytte, og han så hvordan alle landsbyens jenter flokket seg om dem, de jentene som engang ville bli deres fremtidige koner.

Gutten øvde, prøvde, slet og strevde, men til ingen nytte. Tilslutt løp han til sin bestemor. ”Bestemor, du som kjenner til og skjønner mer enn oss yngre, du må hjelpe meg å bli en jeger.” ”Kjære min gutt det er ingenting jeg kan gjøre for deg. Du må trene og øve.” ”Men jeg har trent, jeg har øvd. Du må hjelpe meg.” ”Det er ingenting jeg kan hjelpe deg med.” ”Men jeg vet at du kan, for jeg vet at du kan mer enn andre.” ”Hvis jeg hjalp deg, så ville du forandres for alltid.” ”Jeg ønsker jo at mitt liv skal forandres.” Bestemoren så på gutten og sukket. Så sa hun: ”Dra inn i jungelen, til det stedet ingen kan dra. Der vil du få hjelp. Men husk at livet ditt blir forandret for alltid.” Så kysset hun sin gutt.

Gutten løp til det stedet i jungelen. Der så han noe som lignet en hytte. Han stilte seg foran åpningen. Det var ingen som ønsket han velkommen inn. Så han bøyde seg og gikk inn åpningen av hytta. Inne i hytta fikk han se hyller med krukker. I midten satt det en gammel mann. Han så ikke engang på gutten, men sa: ”Forsvinn. Det er ikke noe jeg kan hjelpe deg med. Gå hjem” Gutten falt ned på knærne og sa: ”Jeg ber deg. Du må hjelpe meg.” ”Jeg kan ikke. Livet ditt vil forandre seg.” ”Men det er det jeg ønsker. Jeg ønsker at livet mitt skal forandre seg.” ”Jeg kan ikke ta det tilbake, endre deg tilbake.” ”Jeg ber deg, hjelp meg.” Den gamle mannen tok en kalebass fra hyllen, han tok noen grønne planter som han blandet i kalebassen og så tok han spyttet ned i den. Da han hadde gjort det, tok han et godt tak rundt pannen til gutten. Han bøyde hodet bakover slik at han måtte åpne munnen. Så stappet han den grønne grøten inn i munnen på gutten og lukket hans munn. Gutten måtte svelge og i det han gjorde det så var det som om han sovnet. Og da han sovnet så var det som om han våknet i en drøm. Han så seg om og han kunne se langt og klart. Hans ører kunne lytte til lyder han aldri før hadde hørt og han kunne lukte slik han aldri før hadde gjort. Han gikk og fikk se en flokk med antiloper og antilopene satte avgårde i voldsomme sprang. Men i det samme så våknet han og den gamle sa: ”Gå din vei, jeg vil ikke se deg igjen.”

Neste morgen tok gutten sine våpen og gikk til de andre unge jegerne. De ville ikke ha han med, men han insisterte og tilslutt ga de seg. De la på vei, men da de hadde gått et stykke, kunne gutten kjenne en skarp lukt. Han sa til de andre: ”Jeg vil jakte den veien”. Men de lo og sa: ”Den veien. Der er det ikke bytte å få. Men som du vil”. Jegerne forlot han. Gutten la ned våpnene og fulgte lukten. Han vandret gjennom tett buskas til han så en stor slette fremfor seg. Langt der fremme fikk han øye på en flokk med antiloper. Gutten la på sprang og han løp så fort at det kjentes ut som om han hadde en sterk motvind. Vinden presset ansiktet hans flatt og han falt fremover, men fortsatte å løpe. Han så i et kort øyeblikk at hans armer var blitt til to sorte poter. Han var blitt til en panter. Men han fortsatte å jakte. Flokken med antiloper fikk panikk og begynte å løpe. Han hadde raskt sett seg ut det svakeste byttet og slo etter den så den stupte. Så bet han den hardt og lenge i strupen til den sluttet å skjelve. Han bar den til det stedet våpnene hans lå. Syv ganger løp han ut og syv bytter fikk han. Da satt han seg ned og pustet tungt. Og med ett kjente han blodsmaken. Han reiste seg opp og så ned på sine armer som igjen var vanlige. I det samme kom de andre jegerne. De så byttet og sa: ”Har du klart å fange dette? Men våpnene dine er rene.” ”Det er fordi jeg har vasket dem.” Jegerne var stolte av han og noen bar byttet hjem for han og de andre bar han på sine skuldre. Tilbake i landsbyen flokket jentene seg rundt han. Blant jentene var det en usedvanlig vakker jente. Hun så på han, så sa hun: ”hm” og snudde seg og gikk sin vei. Fra da av var livet hans forandret. Han fikk nok bytte til å forsørge sin familie, ja så mye at de kunne dele med andre familier.

En dag da han kom gående på en vei, kom den vakre jenta gående mot han. Ingen av dem vek for den andre, ikke før de var i ferd med å gå i hverandre. Da snudde begge på seg og gikk forbi hverandre slik at deres hender berørte hverandre. Nå var de to alltid sammen og alle skjønte at de var et par og at de engang ville bli ektefolk. En dag da jenta var hjemme, så hennes far på henne og sa: ”Du vet at skikken blant oss er at du må gifte deg med den jeg velger. Men hvis jeg valgte en mann for deg så ville du vel ikke gå med på det.” ”Nei”, sa hun. ”Så gift deg med den du ønsker, men medgiften skal være en stor flokk med kveg og et rikt jaktbytte.” Hun kastet seg lykkelig om farens hals og så løp ut for å fortelle sin elskede om hva som hadde skjedd. Gutten sa: ”Kveget er ikke noe problem. Og jaktbyttet skal jeg straks dra ut å felle. Imens kan du gjøre deg i stand til bryllup.” Den unge kvinnene hentet sine venninner og sammen dro de ned til sjøen for å vaske den unge bruden. Hun kledde av seg og steg ut i vannet. De andre vasket henne for å gjøre henne til en vakker brud.

Imens gjorde gutten seg klar for å dra på jakt. Han gikk av sted, men da han kom til broen kjente han en sterk lukt. Han snudde seg mot lukten og fikk se at der nede i elven sto hans vakre elskede. Han ropte og vinket. Jentene som hørte en lyd, snudde seg, så skrek de og løp. Hun som var brud, hun var naken og prøve å dekke seg til mens hun løp. Han hoppet ned fra broen og han falt fremover og løp. Han så den svakeste, hun som hang etter. Snart var han nær henne og slo ut med foten sin.

I det samme så våknet han. Han kjente blodet, men så henne ikke. Han sprang inn i landsbyen, der var det ingen. Han sprang til hennes hjem og så at landsbyen hadde samlet seg der. Da han kom løpende, snudde de seg mot han. Brudens far kom ut og grep etter et våpen. Gutten snudde og løp til sin bestemor. ”Bestemor du som kjenner mer enn andre. Du må hjelpe meg.” ”Jeg kan ikke fordi det vil bety din død.” ”Jeg vil heller dø enn å leve dette livet.” ”Så dra tilbake til den gamle i jungelen.” Så kysset hun sitt barnebarn. Han løp inn i skogen inn i hytta og ba om hjelp. Men den gamle sa: ”Jeg sa jeg ikke kunne hjelpe deg. Det vil bety din død.” ”Det spiller ingen rolle.” Igjen fant han frem en kalebass og igjen tok han planter. Denne gangen tok han noe fra sine øyekroker som han blandet med plantene. Så tok han tak i guttens panne, bøyde hodet bakover og stakk det grønne inn i munnen. Gutten svelget og sovnet og våknet i en drøm. Han kunne nesten ikke se og det var ingen lyder å høre. Han våknet og merket at han levde. Han så ned på sin hånd, og så at det var en gammel manns hånd. Den gamle sa: ”Da tilbake til landsbyen og lær de unge kunsten å jakte etter dyr.” Det gjorde han.

Comments

comments