Det var engang en gutt, som var så fattig. Ja, han var så fattig at hus hadde han ikke å bo i. Klær hadde han knapt på kroppen, kun noen filler. Sko hadde han ikke å gå i. Mat hadde han ikke. Det eneste han hadde til niste var en hvit ost, og denne hvite osten hadde han i lomma si. Og når man er så fattig, så må man få seg et arbeid, tenkte gutten. Så la han i vei ut i den store vide verden for å få seg et arbeid. Han gikk langt, ja han gikk lengre enn langt til han kom til en stor skog. Og i den skogen bodde det et troll. Gutten gikk til trollet og ba om å få et arbeid. «Hø», sa trollet, «er du sterk nok da?» Om han var sterk nok ja. «Ja, jeg er så sterk at jeg kan klemme vannet ut av denne hvite steinen,» sa gutten. Og så tok han den hvite osten opp av lomma og klemte til, så det rant av den. Og så kastet han osten som om det var en stein. Trollet var helt målløs, for han trodde at det virkelig var en stein. Det måtte han også prøve. Så han grep tak i en stor stein med sine store trollnever og klemte til. Så steinen gikk i tusen knas og vann var det uråd å få ut av den. Da skjønte trollet at gutten virkelig var sterk og gutten fikk arbeid hos trollet på flekken.
Da kvelden kom, fant trollet fram en bøtte. Så gikk han inn til gutten og sa at nå måtte gutten gå ned til bekken og hente vann, som de kunne varme. Ja, gutten gikk ut han og tok tak i bøtta. Men da han skulle løfte bøtta, så var den så tung at han verken klarte rikke eller å lee den. Og enda verre ville det bli når han fikk vann i den. Gutten gikk inn til trollet og sa: «Jeg skjønner ikke hva det skal være godt, for å renne frem og tilbake og tilbake frem til bekken etter vann. Er det ikke like greit å la hele bekken
Renne rett hjem i stua?” Jo, men var det noe råd for det da?, lurte trollet på. Om det var råd for det, ja. Om bare trollet gjorde som gutten sa og viste, så skulle de nok få bekken hjem. Så ble trollet med gutten ned til bekken. «Først så gjør du slik, så legger du bekken opp på skulderen, slik.», sa gutten, og han pekte og han viste. Trollet fomlet med sine store trollnever og prøvde å få bekken opp på skulderen. Men hvor hardt han enn strevde og hvor hardt han enn prøvde, så fikk han det ikke til. Da gjorde gutten seg sint: «Nei, er du slik en tosk at du ikke kan gjøre som jeg sier og viser. Nei, da kan du bære vannet ditt hjem selv.» Og trollet som visste hvor strek gutten var, torde ikke å si han i
mot. Så han bar vann hjem selv.
Morgen etter skulle de hente ved i skogen. Trollet fant fram den store klubba si og så la de i vei. Og de gikk langt. Ja, de gikk lengre enn langt til de kom til en enorm spire som trollet var fornøyd med. «Øh øh… skal du stå nede å slå eller sitte i toppen å deise?», spurte trollet gutten. For deise måtte man for at treet skulle bryte fortere. Når gutten så den store klubba til trollet, så skjønte han at den var for tung, så den ville han verken klare å rikke eller å lee. Gutten sa han ville sitte i toppen av treet og deise. Da gutten var kommet i toppen av treet, tok trollet til å slå. Og han slo så hardt at treet ristet. Ja, treet ristet så kraftig at gutten glapp taket der han hang og for bortover skogen. «Hei duuu, kan du hoppe slik duuu?», ropte gutten til trollet. Nei, det kunne nok ikke trollet, mente trollet. Da ropte gutten: «Nei, er du slik en tosk at du ikke kan hoppe som meg, da kan du slå ned treet ditt alene!». Og trollet som visste hvor strek gutten var, torde ikke å si han i mot. Så han slo ned treet alene. Da treet var nede, kom gutten tilbake. Og nå skulle de bære treet hjem. Trollet skulle gå først og bære roten av treet på sin skulder, og baketter skulle gutten gå med toppen av treet på sin skulder. Men da gutten skulle løfte toppen, så var den så tung at han verken klarte å rikke eller lee den. «Nei, dette er ikke likt», sa gutten, «Du må nok dra treet lenger frem på din skulder så det blir likt.» Og trollet, som visste hvor sterk gutten var, torde ikke å si han i mot. Så han dro treet lenger frem på sin skulder. Men fortsatt var det for tungt for gutten. Så igjen ba han trollet om å dra det lenger frem, og trollet dro det så langt frem at han mest bar det alene. Så gikk de hjemover. Trollet gikk først med treet på sin skulder, og gutten gikk bak, hoppende og plystrende, med bare så vidt tuppen av treet på sin skulder.
Men da kvelden kom var trollet bekymret. Og han talte med kjerringa si. Ja, hvordan skulle det gå med dem, med en så farlig sterk gutt i stua. Tilslutt ville han gjøre ende på dem alle, mente trollet. Men der trollet ante uråd, kjente kjerringa til råd. Hun sa at når natten falt på og gutten sov, så skulle trollet ta den store klubba si. Så skulle han liste seg inn på rommet til gutten. Og så skulle han slå gutten i hjel. Dette syns trollet var en god ide. Men gutten hadde stått utenfor og hørt alt sammen. Så nå listet han seg inn på kjøkkenet. Der tok han en blære, som han fylte med fløte. Så la han blæra i senga, der han selv skulle ligge. Og han trakk pleddene godt over så det så ut som han lå der. Og så gikk han å la seg selv et annet sted. Da natten falt på, tok trollet klubba si. Han listet seg, som bare troll kan gjøre, inn på rommet til gutten. Han løftet klubba, og så slo han til. Og slaget var så kraftig at det skvatt fløte ut over alle veggene. Så gikk han inn til kjerringa si og sa: «Hø, hø hø, der tok jeg’n. Jeg tok han skikkelig, med et eneste slag så det skvatt’an.» Så var han fornøyd, la seg og sovnet.
Men morgenen etter da trollet sto opp, kom gutten gående. «Øhhhhhh», sa trollet, «jammen jamenn jammen….. Er det den karen som kommer gående?» «Ja, han har rett i det og han!», sa gutten. «Jammen, jammen…… Og den karen har sovet godt i natt?», spurte trollet. «Like så godt som noen andre», sa gutten. «Men… kjente han ingenting», spurte trollet. «Nei..», sa gutten, «Hva skulle det være? Å, du mener den loppa som beit meg. Nei det er ikke noe å snakke om!» Da fikk trollet skikkelig støkken. For når ikke engang et slikt slag beit på gutten, hva skulle han gjøre da? Så trollet kastet seg ned på knærne og ba gutten om å dra derfra. Ja, han skulle få all den lønn han ba om, en egen hest og hundre daler til. Og det sa ikke gutten nei til. Så red gutten derfra, på sin egen hest og med lommene fulle av skatter. Og det var slik gutten, med kløkt og visdom, ble kvitt sin fattigdom og ble en rik ung mann.