En kongssønn var blitt uenige med søsknene sine og en dag dro han ut i verden for å tjene. På denne reisen kom han til en mann som levde i en skog og som ble kalt for risen. Der fikk han tjeneste, men på noen vilkår, nemlig at han skulle gjøre arbeidet sitt godt og vel og ikke gå inn i mer enn et par av husene hans. Om dag var risen ute i marken og gjette geitene sine og gutten skulle da feie stallen til risen. Gutten ville nå se inn i huset til husbonden og i det første han kom inn hang det en kjele på veggen og kokte uten varme. Gutten tok en ulldott og stakk ned i og den ble straks forsølvet. Han gikk inn i det neste huset og der hang og en kjele og kokte uten varme. Han tok en ulldott og stakk nedi og den ble forgylt. Gutten hadde vane for å være nesevis, så han kunne ikke la vere, men måtte gå inn i det tredje huset. Da han kom inn satt det en deilig jomfru der inne. Hun spurte om han var i tjeneste hos risen og hva slags arbeid han skulle gjøre. Han svarte at han skulle feie stallen til risen. Da sa hun at han måtte bruke skaftet for få ut gjødselen med for om han brukte bladet på skuffa kom det inn ti ganger så mye som han hadde fått ut.
Da de snart ventet risen hjem fra marka måtte han ut og arbeide. Men før han gikk ba hun han komme inn neste dag, så skulle hun hjelpe han med arbeidet. Gutten gikk nå inn i stallen og prøvde å måke på vanlig måte, men da kom det inn 10 ganger så mye som han hadde ut. Da tok han til å måke med skaftet og da ble stallen ren i et snødriv. Litt etter kom risen hjem fra marka med geiteflokken sin og spurte om han hadde gjort arbeidet sitt.
Det har jeg gjort både godt og vel, sa gutten. Det har du ikke gjort av deg selv, men du har snakket med hun mestermø, sa risen.
Andre dag skulle han gå i risens hestehamn etter hesten hans og sette han inn på stallen. Nå gikk gutten inn i det tredje huset og spurte jomfruen hvordan han skulle bære seg at med å få tak i hesten. Da sa hun at når han kom ovenfor grinda så ville hesten komme imot han så det gnistret fra munn og nese. Men da måtte han ikke være redd, men gå rett i mot han og legge bislet på han og sette seg opp på hesteryggen og ri hjem. Gutten gjorde som jomfruen hadde sagt og alt gikk så godt at da risen kom hjem var alt som det skulle være. Tredje dagen skulle han til helvete og kreve brannskatt. Han gikk da inn til mestermø og var langt reddere enn noen av tidligere dagene. Men mestermø ba han være tilfreds, det hadde ingen fare. Når du, sa hun, kommer ovenfor huset så ligger det oppe på et lite fjell en stor klubbe. Den tar du og slår i berget med og så kommer den onde ut og spør hva slags ærend du har. Du sier da at du skal kreve brannskatt til risen. Han spør deg da hvor mye du skal ha og du sier du skal ha så mye du kan bære.
Gutten ga seg på veien oppover og fant storklubba og slo til berget med den så det dundret over hele verden. Da kom den onde ut så det gnistret av han og spurte hva ærend han hadde. Gutten svarte at han skulle kreve brannskatt til risen. Hvor mye skal du ha?, sa den onde. Så mye som jeg god for å bære, svarte gutten. Den onde målte da i sekken og gutten ga seg på hjemveien. Litt etter kom risen hjem og spurte nå som tidligere om han hadde gjort arbeidet sitt. Ja, svarte gutten. Risen gikk bort og løsnet på sekkebåndet og med en gang for det opp så mye gull at hele risegården ble forgylt. Da sa risen: Dette har du ikke tenkt ut av eget bryst, men du har snakket med ho mestermø.
Da gikk risen inn til mestermø og sa: I dag vil jeg ikke dra i marka, men legge meg til å sove. Så skal du slakte og lage til denne tjenestedrengen min til meg og det lovet hun å gjøre.
Da risen nå hadde sovnet, tok mestermø og fant fram gamle sko og filler og hadde opp i en kjele og øste vann på dette og hengte det på veggen for da kokte det uten varme. Siden tok hun gutten og skar han i venstre lillefinger og lot tre dråper blod renne ned på en stol. Da hun hadde gjort dette ba hun gutten ta med seg en flaske med vann, en salt stein og så for de av gårde.
Da de hadde kommet stykke på veien, våknet risen og spurte: Er det kokt nå.
Så vidt, svarte den første bloddråpen. Nå sov risen i syv lange og syv brede, så spurte han på nytt: Er det kokt? Halvt kokt, svarte den andre dråpen. Nå sov han i sju lange og sju brede og så spurte han på nytt: Er det kokt? Ja, både godt og vel, svarte den siste dråpen. Da reiste han seg opp og gikk for å se hva som var i kjelen og fant da at det som var laget var bare noe stygt og ekkelt. Han gikk da av gårde for å se hvor det var blitt av mestermø og så da en båt som seilte ute på havet. Med engang fant han fram en rør og med det drakk han fort opp hele havet. Da sa mestermø: Tøm vannet ut av flasken.
Gutten så gjorde og med engang var sjøen like fylt med vann. Risen drakk og sjøen ble tom igjen. Da sa mestermø, kast ut saltsteinen. Den vokste til et stort berg og de gikk opp på det. Da fikk risen noen til å bore berget i stykker for seg. Da sa mestermø kast ut flasken. Gutten så gjorde og den ble til et stort berg, men dette var av glass og umulig å borre i stykker.
Da de hadde gått et stykke sa gutten at hun skulle vente her en liten stund, han ville gå opp i kongsgården og hente en hest til henne. Hun sa at de kunne gå sammen, men det ville han ikke, da ba hun om at han ikke skulle smake noe for da glemte han henne. Gutten lovet det. Da han kom til kongsgården var det bryllup der for den eldste broren.
Alle ble selvsagt glade for å se han og ba han gå inn. Det ville han ikke, men gikk til stallen og salte en av kongens hester. Men det kom en jomfru og trillet et eple til han. Han tok og skar et stykke av det. I det samme rev han salen av hesten og glemte mestermø. Da hun så at gutten ikke kom tilbake, dro hun seg ut i skogen og der så hun en liten hytte som hun gikk inn i. Det bodde en gammel kjerring der og hun ba om hun kunne få lov til å være der. Ja, det fikk hun lov til. Mestermø ba om å gå pynte litt i huset. Hun tok en liten fløyte som hun hadde i lommen og blåste i og med en gang ble huset forgylt både utvendig og innvendig. Kjerringa ble så redd at hun sprang ut igjennom døren. Hun glemte seg og stanga så hardt i dørkarmen at hun brøt nakken og døde.
Nå bodde mestermø i et slikt vakkert hus så det kom snart friere. Da nå mestermø hadde lagt seg sa hun til den første frieren at hun hadde glemt å karre i varmen. Det skal jeg gjøre, sa frieren. Du får si ifra når du holder i karrepinnen, sa mestermø. Nå holder jeg i karrepinnen , sa frieren etter en stund. Gud måtte du holde i karrepinnen og karrepinnen holde deg, den karre aske og glør i øynene dine til det blir daggry, sa mestermø. Da hun hadde sagt dette, så for aske og glør opp i øynene på frieren så da det var dag var han nesten blind og glad for å slippe å komme oftere.
Det varte ikke lenge før en annen meldte seg. Da nå mestermø hadde lagt seg, kom hun på at svaldøren sto åpen og ville gå og stenge den.
Det skal jeg gjøre, sa frieren. Da må du fortelle meg når du tar i døren, sa mestermø. Nå holder jeg i svaldøren, sa frieren etter en stund. Da sa mestermø: Gid du holdt i svaldøren og svaldøren holdt i deg og du skulle fare vegg om vegg til det dages. Og så for døra fra den ene siden av veggen til den andre og da det ble dag var han nok glad han slapp.
Men snart kom den tredje. Da mestermø hadde lagt seg, så hadde hun glemt at hun hadde glemt å ta kalven i hus. For å være høflig som friere skal være, bød han seg å gjøre det for henne. Mestermø sa at han måtte ta kalven i halen for å leie den inn og fortelle henne når han holdt i kalvehalen. Nå holder jeg i kalvehalen, sa frieren. Gid du holdt i kalvehalen og kalvehalen hold ti deg og du skulle fare verden om til det ble daggry. Så bar det av sted over haug og heier og da det ble daggry var han svært glad for å få hvile.
En tid deretter fikk en høre at det skulle være bryllup i kongsgården. Den andre kongssønnen skulle gifte seg med en engelsk prinsesse. Alle de fornemste i landet var da bedt til en gledesfest. De skulle nå, som skikken var, kjøre til kirken, men da de var kommet et stykke på veien, så datt orrepinnen av. De gjorde flere pinner og men det holdt ikke. Da sa en av bryllupsfolkene: Et stykke borte i skogen bor det en jente, hun har en slik god karrepinne. De fikk da karrepinnen og den holdt godt. Etter en stund røk bunnen av vogna. De laget en ny og satte inn, men den holdt ikke. Da sa en av folkene: her borte i skogen bor det en jente som har en dør som vil passe godt. Ja, de fikk da låne den og alt gikk godt.
Etter en stund stoppet hestene og ville ikke dra. De satte opp fire og åtte hester, men det ble ikke bedre samme hvor mye de prylte og sverget. Da kom en fram og sa: Her borte i skogen bor det en jente, hun har en kalv som drar bedre enn disse åtte. Brudgommen vegret seg og sa at det ville se rart ut om han kom kjørende med en kalv. Men da det likevel ikke hjalp så måtte han finne seg i den lagnaden. De fikk da kalven og nå bar det godt av gårde både til og fra skogen. Da de nå var kommet hjem sa prinsen at de skulle sende bud etter den jenta som hadde hjulpet dem. Men hun vegret seg og sa at om prinsen var kry til å komme til henne, så var også hun for kry til å komme til han. Da gikk prinsen selv og ba henne og da fulgte hun med til kongsgården. Da hun hadde sittet en stund, tok hun opp to høns fra en medbrakt kurv og slapp dem på bordet. Siden tok hun opp et eple og trillet det bortover bordet. Da sprang begge hønene til for å ta eplet. Se, hvordan de krangler. Det var som oss da vi kom fra risen, sa mestermø. Da prinsen tok sin engelske brud og slet henne i fire deler og ble med det samme vigd til mestermø. Og er de ikke døde så lever de ennå.