Dette er en fortelling som er kjent både hos Asbjørnsen og Moe og hos brødrene Grimm. Dette er en annen variant og det jeg liker spesielt godt med denne er den prosaiske begynnelsen.
Det var engang en konge og en dronning som var ute og seilte, da dronningen mistet ringen sin utpå havet. De fant ikke ringen hvor mye enn de lette. Kongen satte da det bud at den som fant gullringen skulle få kongsdattera. Men den som prøvde seg og ikke fant ringen ville bli drept.
Da var det en gutt som på ingen måte holdt mål og som ville ut og prøve seg. Fram til da var det ingen som hadde greid det. Gutten la ut. Da han hadde gått et stykke møtte han en kar som hadde en jernklump om foten. Gutten ville vite hvorfor han gikk med en jernklump rundt foten og hva dette skulle være godt for. Den fremmede kunne fortelle at om han løsnet klumpen ville han skreve fra den ene siden til den andre. Da gutten hadde hørt dette, fortalte han hvor han skulle og hvilket ærend han hadde og kanskje den andre ville være med han. Det ville han.
Så gikk de to videre. Etter å ha gått et stykke møtte de på en som gikk og holdt seg for ørene. ”Hvorfor går du på den måten?”, ville gutten vite. Om han tok hendene vekk, ville han høre sverdet som hugg hodet av folk i kongsgården, sa han. Han hørte så godt at han kunne høre gresset gro. Da gutten fikk høre dette, fortalte han hvor og hva de skulle og kanskje han ville være med. Det ville han.
De tre gikk videre og langt om lenge møtte de en som gikk og holdt seg for øynene. ”Hvorfor går du slik?”, spurte gutten. Om han tok hendene vekk, ville han seg steinene på havbunnen. Da fortalte gutten hvor de skulle og kanskje han ville være med? Jo, det ville han og nå var de fire som gikk videre. Da de hadde gått et stykke traff de på en storeter. Men det var ikke mat han spiste, han åt av det harde berget. De fortalte han hvor de skulle. Og denne karen ble også med.
Da de hadde gått et stykke videre på veien, traff de på en som gikk med fingrene i neseborene. Hvorfor går du slik?, spurte gutten. Det var fordi han hadde 15 vintre i det ene neseboret. Da gutten fikk høre dette lurte han på om han ikke ville være med til kongsgården. Det ville han.
Omsider kom de fram til kongsgården. Gutten la fram saken for kongen og han fikk betingelsen. Han som så bra, så hvor ringen var. Han som åt og drakk, drakk opp havet. Og han med jernfoten, løsnet denne og tok et skritt ned på bunnen og hentet ringen som han ga til gutten.
Da gutten kom med ringen, ville han ha kongsdattera. Det ville ikke kongen, kongen syntes han ikke var mye til kar, dette måtte han nå vise at han var. Han skulle få ete opp alt kjøttet i løpet av en natt, da var han kar da. Gutten tok med seg han som var storeter. Da natten kom åt han opp alt kjøttet.
Igjen gikk gutten til kongen og ville ha kongsdattera, men kongen var ikke særlig lysten på det. Han ville sette han på prøve først. Han ville tenne hundre favner ved og kunne han stå i all den varmen til veden hadde brent ned, skulle han få det han var lovet.
Ja, fikk han med seg en så skulle han det. Og det fikk han. Han tok med seg han som hadde femten vintrer i et nesebor. Og da hadde de det så varmt og kaldt som de ville. De sto der til veden var brent ned. Nå måtte han få kongsdatteren, men nei, ikke ennå. Han ville sette han på enda et karsstykke. Han skulle hente søsteren til dronningen før klokka tolv om natten. Dette sa kongen og skalv. Hun hadde vært borte i mange år og de mente hun var hos djevelen selv.
Da han som så hørte dette, tok han hendene bort fra øynene og han syntes han så henne og sa hvor hun var. Men han grøsset og sa at hun laget et helvete for djevelen. Og han som hadde jernfot løsnet denne og sprang for å hente henne. Det var et slit å ta henne med, men fanden selv pustet lettet og lukket porten for godt. Da ble det liv i kongsgården og gutten passet på å ta kongsdatteren denne gangen og rømte med henne.
Da de hadde reist en stund måtte de hvile. Han som hørte så godt hørte at de fulgte en hel hær etter dem. Han som så så at de ikke var langt unna. Storeteren åpnet da munnen og slapp ut en fjord. Da kongsfølget sto midt i fjorden, slapp de ut 15 vintre så følget frøs fast i fjorden. Og har det ikke tint, står de der ennå.