Dette er en fortelling jeg hørte Ulf Ärnström fortelle på slutten av 1990 tallet.

Det var engang en gutt som hadde mistet sin mor og far. Den eneste som var igjen til å ta seg av han, var hans onkel, men onkelen var ikke særlig begeistret for dette. Gutten hadde blitt lært opp av sine foreldre til alltid å gjøre det som de eldre ba han om, men onkelen syntes gutten brakte med seg for mange problemer. Han ga gutten matrester og kledde han i filler. Om natten måtten gutten sove ute, et stykke unna ilden. Onkelen sa aldri guttens navn. Han kalte han kun for: ”Du”. Likevel klaget gutten aldri.

En morgen våknet onkelen opp og tenkte: ”I dag skal jeg bli kvitt den brysomme gutten.” Han gikk ut til gutten og sa: ”Du! Kom med meg. Vi skal jakte.” Gutten ble glad. Hans onkel var nemlig en stor jeger og hadde aldri før tatt med gutten på jakt. Men gutten la merke til noe underlig. ”Skal du ikke ta med deg hunden?”, spurte han. ”Nei”, sa onkelen, ”I dag skal du være hund!”

Så la de av gårde. Når han jaktet pleide onkelen alltid å gå mot vest, sør eller øst, men denne gangen gikk han mot nord. Dette overrasket gutten, for folk sa at underlige ting skjedde i skogene der i nord.

De gikk dypere og dypere inn i skogene. De gikk et langt stykke. Tilslutt kom de til en lysning, og på den andre siden av lysningen var den en ås, med en hule. ”Du”, sa onkelen til sin nevø, ”kryp inn og jag ut dyrene som er der inne.” Hulen var mørk, men gutten husket hva foreldrene hadde fortalt han. Han la seg ned på alle fire og presset seg inn i hulen. Han krabbet innover, dypere og dypere. Tilslutt kom han til enden av hulen. Det var ingenting der, kun noe løv og noen steiner. Han snudde og krøp tilbake for å fortelle onkelen at hulen var tom. Men da han gjorde det, fikk han se at lyset fra åpningen av hulen var iferd med å forsvinne, og alt ble mørkt.

Han krøp raskt tilbake. Men en stor stein var plassert foran åpningen. Gutten kunne ikke bevege den. Han forsto at onkelen hadde ment å gjøre det. Han var fanget i hulen for alltid. Han satt der og begynte å gråte.

Men mens han gråt, husket han noe. Hans foreldre hadde alltid sagt til han, at hvis han var god, så ville gode ting skje. Og hvis han trengte hjelp, så ville hjelpen komme. Han sluttet å gråte og begynnte å nynne på en sang moren hadde lært han. Han sang høyere og høyere, og plutselig så var det som om han fikk svar fra den andre siden av steinen. Han stoppet og lyttet. Og nå var han sikker, det var noen som sang tilbake. Men det var ikke bare en person, det var mange stemmer. Og stemmene var merkelige. Noen var høye, og noen lave, noen hørtes ut som grynt. De hørtes ikke ut som menneskelig stemmer i det hele tatt. Så, idet sangen var ferdig ble steinen rullet vekk fra hule åpningen.

Gutten blunket mot det sterke sollyset, da han krabbet ut av hulen. Lysningen i skogen var fylt med folk. Det var store folk og små folk, folk i alle fasonger. Han blunket igjen og så at dette var slett ikke mennesker i det hele tatt. De var dyr. Det var en liten muldvarp, en bever, det var ulver og hjorter. Alle dyrene i skogen var tilstede. En gammel hakkespett kom opp til han, nappet han i benet og sa: ”Kjære barnebarn”, sa gamle bestemor hakkespett,” Vi hørte din sang. Trenger du hjep?” ”Ja”, sa gutten ”Mine foreldre er døde og jeg ble satt i hulen av min onkel som ikke ønsker meg. Jeg har ingen familie!” ”Så vil vi gi deg en ny familie,” sa den gamle, ” Se deg rundt. En av disse dyrene kan ta deg til seg og du kan være en del av deres familie.” Gutten så seg rundt. ”Jeg vet ikke hvem jeg skal velge”, sa han, Kunne dere vær så snill å fortelle meg om deres liv, så jeg kan bestemme meg.”

Dyrene begynte å fortelle om sine liv. Muldvarpen om livet under jorda, beveren om livet i havet, hjorten om sitt liv i skogen. Men det var ingen som passet gutten. Ikke før en bjørnemor og hennes to unger kom opp til gutten. Bjørnemor så lenge på gutten før hun sa med en brummende stemme som nesten sang: ”Vil du være en bjørn? Vi bruker vår tid på å vandre igjennom skogen og ingen andre dyr plager oss. Våre stemmer er dype, og våre hjerter varme. Vi spiser honning og søte bær. Våre hi er varme, og du kan leke med mine barn.” ”Jeg ville være en bjørn”, sa gutten.

Så gutten levde med bjørnene og livet var slik bjørnemor hadde beskrevet. Hver gang han lekte med bjørneungene og de skrapte opp litt av huden hans, så vokste det pels ut av sårene. Det tok ikke lange tiden før gutten var dekket av pels.

En dag, mens de samlet bær, ba bjørnemoren dem om å være stille. ”Stille”, sa hun, ”Stille! Det er en jeger i skogen.” De lyttet. De hadde hørt jegere før, men denne kunne de knapt høre noen. Bjørnemor så bekymret ut. ”Denne må vi frykte”, sa hun, ”Det er firefot og tofot. De gir seg aldri før de har fanget noe. Vi må løpe.” Og løp det gjorde de. De løp igjennom skogen og bak seg hørte de firefots jaktlyd. De løp opp åsene, gjennom myrene, gjennom tornebusker og gjennom bekker. Men de kunne ikke rømme. Firefot og tofot kom stadig nærmere.

Tilslutt kom de til en lysning. Der lå det en stor hul tre stamme. De krøp alle inn i den og ventet. De hørte hvordan firefot skrapte i stammen og tofot som gikk rundt stammen. Så ble alt stille. Men plutselig kunne de kjenne lukten av noe, det var røyk. Tofot hadde tent en ild i den ene enden av stammen for å røyke dem ut.

Da var det som om gutten husket noe. ”Slutt”, ropte han, ”ikke skad min familie!” Ilden ble slukket og gutten krøp ut. Der, foran han, sto hans onkel og hunden. Onkelen gikk frem og berørte gutten, og all pelsen falt av. ”Er det deg”, sa onkelen, ”Er det virkelig deg. Som jeg har søkt etter deg. Jeg angret og kom tilbake til hulen jeg hadde stengt deg inn i. Men du var borte og jeg var sikker på at dyrene hadde tatt deg. Jeg så dyrespor rundt åpningen. Jeg var en ond mann!” ”Dyrene hjalp meg!”, sa gutten, ”Dette er min familie. Skad dem ikke.” Gutten kalte ut sin familie. De snakket et språk onkelen ikke forsto.. i begynnelsen. Men han lærte. Og det var mye de alle måtte lære, men de lærte og de levde godt.

Comments

comments