Gunnar Bonge ble kalt for Gunnar mester, for han var spellemann. Og som andre “spelemenn” tok han seg ofte en dram. En gang han var ute og drakk, ble kjerringa hans lei av å vente og hun gikk for å hente han hjem. Det var blitt mørkt og da hun kom til Rukanbrua sto Gunnar der og strøk og spilte i harde tak.
Da ble Sigrid vond og lekset opp og øste av seg: “Her står du og spiller, mens jeg går rundt og leter etter deg. Du ligger borte på gårdene om nettene og drikk og turer og jeg vet ikke om du synker eller flyter. Det er rent uforskammelig, Nå følger du med hjem med en gang.” Hun var sint. Men Gunnar fortsatte å spille og brått virket det som om fela tok til å snakke: “Gå hjem du Sigrid, gå hjem.” Men det var jo som å helle bensin på bålet, da raste Sigrid og hun var ikke til å stoppe, så brått hoppet spillemannen opp i været og opp på skuldrene til Sigrid og hun måtte snu og bære han hjem. Etter den dagen var Sigrid pukkelrygget. For det hadde ikke vært Gunnar Mester som hadde stått på brua, det bare så slik ut. Det var selveste fossegrimen.